Spørsmål om konsekvenser av vigselssaken

Hvordan har en sett for seg at dette synet - at kirkelig vigsel av to av samme kjønn er kirkesplittende vranglære og følgelig at de som forestår slikt er kirkesplittende vranglærere - skal kunne leves ut i praksis i Dnk?

Jeg ser at professorene Harald Hegstad og Knut Alfsvåg har kommet i disputt om hvorvidt en endring av vår kirkes forståelse av ekteskapet etter Kirkemøtets vedtak i sak 17/16 er av en slik art at det rokker ved troens fundamenter og dermed splitter kirken (VL 13, 16, 21 og 24 juni).

I forlengelsen av dette prinsipielt viktige spørsmålet, er det imidlertid et annet spørsmål som etter hvert som vedtaket settes ut i livet, vil begynne å brenne for en god del mennesker i Den norske kirke.

Kirkemøtevedtaket ble fattet med det premisset at uenighet om innføring av kirkelig vigsel for likekjønnede par, ikke trenger å være kirkesplittende (vedtakets pkt 2). Dette er imidlertid et premiss som det ikke er gitt noen (overbevisende) teologisk begrunnelse for.

Det har, som det synes, kommet til som en nødvendighet for å unngå kirkesplittelse (det vises bare til «tidligere vedtak»). Siden bispemøtet i 1997 samlet uttalte at “å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.” («Kirkens enhet og troens fundamenter» s 83) har det nemlig ikke blitt framført noen ny teologisk innsikt som tilsier at denne læreuttalelsen uten videre kan tilsidesettes.

Følgelig er det mange i Den norske kirke som ikke har latt seg overbevise om at vedtaket ikke er kirkesplittende, til tross for de mange gjentakelser av påstanden (nevnte avisdebatt er ett eksempel på dette).

Derfor blir spørsmålet nå: Hva med disse?

Hvordan har en sett for seg at dette synet - at kirkelig vigsel av to av samme kjønn er kirkesplittende vranglære og følgelig at de som forestår slikt er kirkesplittende vranglærere - skal kunne leves ut i praksis?

Det er i første rekke de «konservative» som stemte for vedtaket som må svare på dette. Hvordan har de tenkt at dette synet skal kunne leve aktivt videre i Den norske kirke, i ord og gjerning?

Spørsmålet vil for så vidt være like aktuelt med tanke på soknene og soknerådene. Ser en for seg at det i det hele tatt skal kunne drives kirkelig undervisningsarbeid i Den norske kirke som er basert på standpunktet at «samkjønnet vigsel» er kirkesplittende vranglære?

Enn si opprette «samkjønnsvigselsfrie soner»?

Eller må de som har dette synet velge mellom å skifte syn, å undertrykke sin samvittighet og å skifte kirketilhørighet?

Les også: