DØDSHJELP: Det er godt kjent at et klart flertall i de fleste vestlige land stiller seg positive til legalisering av aktiv dødshjelp - i hvert fall hvis vi skal tro på unyanserte spørreundersøkelser med hypotetiske og ledende spørsmål. Det bør vi ikke, skriver Morten Horn. (ILLUSTRASJONSFOTO: YAY IMAGES)
YAY IMAGES)
Som man roper i skogen får man svar
- Mange av oss kan forstå og føle sympati med døende og lidende mennesker, men det avgjørende spørsmålet er: Hvis aktiv dødshjelp skal være tillatt i Norge - hvordan skal det avgrenses, spør legen og humanetikeren.
Leder i Foreningen «Retten til en verdig død» (FRVD), Ole Peder Kjeldstadli, er i likhet med de fleste dødshjelpsforkjempere i Norge opptatt av meningsmålinger som støtter opp under hans sak (Dagen, 7.1). Det er godt kjent at et klart flertall i de fleste vestlige land stiller seg positive til legalisering av aktiv dødshjelp - i hvert fall hvis vi skal tro på unyanserte spørreundersøkelser med hypotetiske og ledende spørsmål. Det bør vi ikke.
Disse undersøkelsene har noen fellesstrekk. Typisk opererer de med «vignetter», der respondenten får lese om en pasient som ønsker dødshjelp, typisk en uhelbredelig syk pasient med stor lidelse. Bør en slik pasient kunne få legens hjelp til å avslutte livet raskt og smertefritt?
Kjernen i spørsmålsstillingen er: «Se for deg en situasjon hvor det burde være greit å gi aktiv dødshjelp. Basert på dette - synes du at aktiv dødshjelp bør være tillatt?»
