Som man roper i skogen får man svar

- Mange av oss kan for­stå og føle sym­pa­ti med dø­en­de og li­den­de men­nes­ker, men det avgjørende spørsmålet er: Hvis aktiv døds­hjelp skal være til­latt i Norge - hvor­dan skal det av­gren­ses, spør legen og humanetikeren.

Leder i For­enin­gen «Ret­ten til en ver­dig død» (FRVD), Ole Peder Kjeld­stad­li, er i lik­het med de fles­te døds­hjelps­for­kjem­pe­re i Norge opp­tatt av me­nings­må­lin­ger som støt­ter opp under hans sak (Dagen, 7.1). Det er godt kjent at et klart fler­tall i de fles­te vest­li­ge land stil­ler seg po­si­ti­ve til le­ga­li­se­ring av aktiv døds­hjelp - i hvert fall hvis vi skal tro på uny­an­ser­te spørre­un­der­sø­kel­ser med hy­po­te­tis­ke og le­den­de spørs­mål. Det bør vi ikke.

Disse un­der­sø­kel­se­ne har noen fel­les­strekk. Ty­pisk ope­re­rer de med «vig­net­ter», der re­spon­den­ten får lese om en pa­si­ent som øns­ker døds­hjelp, ty­pisk en uhel­bre­de­lig syk pa­si­ent med stor li­del­se. Bør en slik pa­si­ent kunne få le­gens hjelp til å av­slut­te livet raskt og smerte­fritt?

Kjer­nen i spørs­måls­stil­lin­gen er: «Se for deg en si­tua­sjon hvor det burde være greit å gi aktiv døds­hjelp. Ba­sert på dette - synes du at aktiv døds­hjelp bør være til­latt?»

Et fler­tall sva­rer alt­så­helt eller del­vis ja til dette. Men pro­ble­met er: Det er ikke bare de ty­pis­ke, åpen­ba­re døds­hjelps­pa­si­en­te­ne som ber om hjelp til å dø, der hvor dette er til­latt. Nes­ten tvert imot - for rea­li­te­ten er at disse ideal­pa­s­i­en­te­ne of­test ikke øns­ker døds­hjelp. Ter­mi­na­le pa­si­en­ter har ofte tan­ker om døden, øns­ker om at det skal ta slutt - men dette er døds­øns­ker som va­rie­rer over tid. Det dø­en­de pa­si­en­ter er mest opp­tatt av er god lind­ring av plag­som­me sym­pto­mer - og ofte litt mer tid. Mens de som er mette av dage og helst øns­ker å dø - de har ofte ikke en fy­sisk, dø­de­lig syk­dom annet enn høy alder. De som kan­skje lider mest, har det vans­ke­ligst, er de som er de­men­te eller hjerne­ska­det. Men de er ikke sam­tyk­ke-kom­pe­ten­te, de fyl­ler ikke kra­vet om at pa­si­en­ten selv skal ha bedt om få dø.

Fler­tal­let i be­folk­nin­gen som sier ja til aktiv døds­hjelp - de får en lett opp­ga­ve: En re­la­tivt enkel og like­frem pro­blem­stil­ling, og der­til helt hy­po­te­tisk. Ingen tar skade av at du sva­rer «ja» på et slikt teo­re­tisk spørs­mål, ingen må stå til an­svar eller bære kon­se­kven­se­ne. Ri­si­ko­en for å velge feil, eller at en pa­si­ent pres­ses til å velge døden, er lik null. Det er an­ner­le­des for de som skal ut­for­me et kon­kret lov­verk, for oss som fak­tisk skal set­tes til å ut­fø­re døds­hjel­pen - og for pa­si­en­te­ne våre. For oss er dette død­sens alvor, og vi har et an­svar for at det blir gjort skik­ke­lig. Dette (og ikke re­li­giø­se an­fek­tel­ser) er ho­ved­år­sa­ken til at Norge, og de fles­te vest­li­ge land, opp­rett­hol­der for­bu­det mot aktiv døds­hjelp: Det lar seg ikke gjøre å lov­re­gu­le­re dette på en en­ty­dig, rett­fer­dig og for­svar­lig måte.

Når spørre­un­der­sø­kel­ser om aktiv døds­hjelp gjen­gis i medie­ne, leser vi ofte at «70 pro­sent er for aktiv døds­hjelp». Men bry­ter vi ned ka­te­go­ri­ene, som for ek­sem­pel i Sy­no­va­tes un­der­sø­kel­se for Mi­ner­va (2007), ser vi at bare 18 pro­sent var «helt for», mens 49 pro­sent var «del­vis for». Hva betyr dette? Sva­ret fin­ner vi, der­som un­der­sø­kel­se­ne til­la­ter frie kom­men­ta­rer. Mange sier som dette: «Egent­lig er jeg for aktiv døds­hjelp, men…»

Og dette «men» - det er det som ut­gjør hele døds­hjelps­de­bat­ten. Folk er i ut­gangs­punk­tet po­si­ti­ve til at dø­en­de men­nes­ker skal få en slutt på sin li­del­se, men de stil­ler store krav til døds­hjel­pen: Det skal bare gjel­de noen yt­terst få men­nes­ker (men ne­der­landsk eu­ta­nasiprak­sis ville til­sva­re over 1200 til­fel­ler i Norge - årlig!), det skal være men­nes­ker med store smer­ter (smer­ter i rea­li­ten lite vik­tig for døds­hjelps­sø­ken­de pa­si­en­ter), det skal være re­gu­lert av et strengt lov­verk (ingen av de ek­sis­te­ren­de døds­hjelps­lo­ver bru­ker ob­jek­ti­ve kri­te­ri­er) og under stat­lig kon­troll (all døds­hjelps­kon­troll er i prak­sis ba­sert på le­gens egen­rap­por­te­ring om hva han har gjort).

Mange av oss kan for­stå og føle sym­pa­ti med dø­en­de og li­den­de men­nes­ker, som øns­ker hjelp til å få en smerte­fri død. Men spørre­un­der­sø­kel­se­ne, som FRVD og døds­hjelps­for­kjem­per­ne byg­ger sin agi­ta­sjon på, for­enk­ler og til­slø­rer det som er det av­gjø­ren­de spørs­må­let: Hvis aktiv døds­hjelp skal være til­latt i Norge - hvor­dan skal det av­gren­ses?