Som en høne

Når en velkjent gretten mann blir oppfarende, overraskes ingen. Men når en som er kjent for sin mildhet, ydmykhet og tålmodighet fremstår vred, blir vi rystet. Og det blir vi, når vi leser hele Matt 23 som er Jesus siste offentlige tale. Vår tekst er hentet fra kapittelets siste vers. Som handler om velsignelse. Takk og lov!

Davidssønnen taler med sårhet om Jerusalem. Som når David klager over sin sønn Absalom. Full av bevegede følelser. Som enhver sann israelitt, kunne også Han si om byen: «Glemmer jeg deg, da la min høyre hånd glemme meg.» For Jesus elsket Jerusalem. Hva er det med denne byen?

Jerusalem er sammensatt av to ord som betyr «grunnlegge» og «fred». Paradoksalt nok har det vært mye strid i – og om Jerusalem, den store Konges by. Den utvalgte byen. Den er talt om 770 ganger i Bibelen. Der var Huset for Guds bolig. Der kom alle jødiske menn tre ganger i året til de store ukefestene. «Neste år i Jerusalem», sier jøder i eksil.

Der – og bare der skulle offeret frembæres. Selv hedninger var i Skriftene lovet store ting når de var vendt i bønn i Templets retning (1. Kong 8,41. Hvis Israel er Guds øyensten er Jerusalem hans pupill.

Jesu såre klage er det virkelige skandaløse som skjer i byen. At Guds utsendinger så ofte har fått elendig mottakelse. Og Jesus profeterer at det vil skje igjen. Det skjedde med Ham selv. Og det skjedde kort tid senere med Stefanus. La oss lære av det at vi ikke forkaster det eller dem som er sendt til oss i Herrens navn. Men prøver alt. Og holder fast på det gode.

Midt i denne smertefulle talen hører vi det dypeste i Jesu hjerte. Måtte det gi oss det rette gudsbilde! «Hvor ofte ville jeg ikke jeg samle dere, lik en høne som samler sine kyllinger under sine vinger.» Gjennom dette forstår vi at Sønnen har vært tålmodig og aktiv gjennom hele Israels historie. Og i din. Han har talt. Sendt sine profeter med sitt ord.

Til slutt kom Sønnen, i egen person. Og hva vil Han? Han vil samle. Ikke spre. Beskytte, ikke ødelegge. Varme, ikke fryse ut. Alle, alle vil Han ha med. Slik var og er Hans kjærlighet. Lik en høne overfor sine kyllinger. Der har du det dypeste i Guds hjerte!

«Men dere ville ikke.» Hvilken skandaløs respons. Gud gi at det ikke må sies om deg og meg.

«Jeg lar huset deres bli øde.» Deres! Var det ikke Guds hus? Jo. Men Gud forlot det. Som en nasjon av prester ville Israel ikke ha Ham som Skriftene deres hadde lovet skulle komme. Nasjonens ledere forkastet Husets hjørnestein. Jerusalem ble igjen inntatt og jødene drevet ut. Templet ble ødelagt. Men gjennom avvisningen skulle frelsen komme til alle folk. Formidlet først av Jesustroende jøder. Det tempelet bare kunne billedliggjøre, skjedde på Jesu kors. Én gang for alle.

I den store Kongens by ble skikkelig fred virkelig grunnlagt. Ikke ved blod av bukker og kalver, men ved Kristi dyrebare blod. «For Han er vår fred.» Han som alene gjør oss rettferdig for Gud. Nå er det folk som hører Kristus til ved troen, blitt en Guds bolig i Ånden. 

Israel er Guds demonstrasjonsfolk. I dette elskede folks historie finnes en advarsel til alle folk. Og til hvert menneske i dag: Den som står fast i sin avvisning av Ham som Gud utsendte til oss, Jesus Kristus, er dømt til ulykke og fortapelse og overgitt til seg selv. Men hver den som kommer til Ham vil Han aldri støte bort. For Han er som en hønemor som vil samle sine små, hjelpeløse kyllinger. Det er hans hjerte.

NT sier at frelsen er kommet til oss hedninger ved at Israel som nasjon avviste evangeliet. Men det vil skje en dag at skandalen skal vendes til tro for Israels rest. «Slik skal hele Israel bli frelst.» Måtte det snart skje med det folk vi skylder så mye!

Måtte Ham som Gud utsendte, få samle oss alle til seg. Ja, Bred dina vida vingar, o Jesus over meg. Og inntil vi møtes i det nye Jerusalem, tar Han vare på oss. I kjærlighet nærer og varmer Han oss. I faren verner Han oss. Som en høne samler sine kyllinger. Under sine vinger. Slik er hans hjerte, for oss.