Snillisme er i ferd med å ødelegge menighetene

«Jeg er homofil og kristen». Stadig deler personer sine historier hvor de prøver å forene likekjønnet samliv med et liv som kristen.

Historien innebærer ofte sår og krevende perioder etter å ha strevd med denne tiltrekningen – kanskje også fremdeles. De opplever at å leve ut deres følelser for det samme kjønn er den eneste utveien.

Bildene postes av kjæresten de nå har funnet. Noen forlater også deres nåværende ektefelle og familie fordi de endelig skal finne «den rette». Noen av samme kjønn. Lykkelige. Endelig fred.

De er takknemlig for at de endelig kan uttrykke både sin homofile legning og det de beskriver som sin kristne tro.

Alle gratulerer. Også ledere fra de kristne menighetene. Pastorer, kristne politikere og andre i ledende stillinger. Nå har også disse blitt tolerante.

Men de forstår ikke at de både lurer seg selv og menneskene de gratulerer. Mer enn det. Det er ren forførelse.

Store Norske Leksikon definerer snillisme som misforstått snillhet, hvor man ikke lenger kaller en spade for en spade. Snillismen kan virke tolerant og raus i øyeblikket, men i realiteten skaper det et kaos hvor ingen egentlig vet hvor lederne står.

Det er en flukt fra konfrontasjon hvor man ender opp med å gå på kompromiss i forsøk på å være imøtekommende. Snillismen uttrykker seg gjennom manglende mot til å stå opp for egne standpunkter, mens vi kaller det for godhet og forståelse.

Terje Hegertun gav i 2021 ut boken «Det trofaste samlivet», hvor han argumenterer for at trofastheten og enheten mellom to personer er det viktigste i samlivet - ikke at det er mellom én mann og én kvinne. Dette bryter med et klassisk bibelsk syn på ekteskapet.

Mange kristne avviser heldigvis Hegertuns tynne teologi. Likevel er den i praksis på full fremmarsj i norske menigheter. Flere kjøper Hegertuns teologi i drakten av personlige historier fra mennesker som har «nødt til å leve ut sin seksuelle legning for å være lykkelige».

Toleranse har blitt den ytterste dyd. Det har nesten blitt en dyd som kristen leder å anerkjenne menighetsmedlemmer som blir sammen med én av det samme kjønn. Man viser sin aksept i sosiale medier for å vise sin toleranse. Og det skal heller ikke få noen konsekvenser i menighetslivet.

Men dette er ikke ydmykhet, det er mangel på kjærlighet.

Mens Paulus sitter i fengsel ber han om at menighetens kjærlighet må bli mer rik på innsikt og dømmekraft.

«Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud.»

Frukten av kjærlighet er ikke snillisme. Frukten er å kunne forstå og avgjøre hvordan vi skal handle.

Vi bommer når homofili blir en unntakssynd, en følelse som blir så stor at man blir nødt til å handle på den. Men homofili er ikke et unntak. Det er en del av det falne mennesket som må fornektes på samme måte som annen synd i livene våre.

Kallet til å legge ned sitt liv gjelder ikke bare homofile. Det gjelder alle mennesker. Alle har et kall til å legge ned sitt eget liv for å følge Jesus. Fornekte seg selv.

«Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.»

Guds nåde er nok for enhver som vil ta i mot. Men et liv som kristen innebærer å gi avkall på alt, fordi det livet man får i Jesus Kristus er så mye mer verdifullt.

Vi snakker ofte i dag om bærekraft. Men hvis kirken skal bli stående trenger vi bærekraftige ledere som står på Guds Ord - særlig på områdene hvor troen blir prøvet.

Det er ingenting å skryte av å stå opp for saker hvor påstandene dine applauderes, men det kreves mot til å stå opp det når det virkelig koster.

Man skal være forsiktig med å advare mot mennesker eller menigheter - men nå må ledere virkelig sette foten ned.

Vi trenger kristne ledere med tydelig identitet. Som har mot nok til å reagere.‬‬