Slik har de færreste opplevd et bedehus

På Laksevåg i Bergen var bedehuset Betania gjennom flere generasjoner base for den lokale indremisjonsforeningen. Nå sørger en ortodoks menighet for nytt liv også i dette bedehuset.

Betania var min mormor og morfars åndelige hjem. Morfar fikk i sin tid kongens fortjenstmedalje i sølv for ikke mindre enn 60 års arbeid i søndagsskolen med utspring i dette bedehuset.

Blant kommunistene i den arbeiderklassepregede bydelen var det ikke alle som ropte spontant halleluja når folk fra bedehuset inviterte til møte. Men folkene på Betania lot seg ikke stoppe så lett.

«Over hele Laksevåg skal det skinne klart, over hele Laksevåg skal det skinne klart.» I mitt indre øre hører jeg mormors stemme idet hun entusiastisk fremfører en lokal variant av den kristne barnesangen «Dette lille lys jeg har, det skal skinne klart».

I ettermiddag opplevde jeg Betania på en måte jeg aldri har opplevd det før. Jeg lurer på hva mine besteforeldre hadde tenkt om det jeg så.

Det lå lenge i kortene at virksomheten i Laksevåg indremisjon gikk mot slutten. Men mine besteforeldre og vennene deres holdt det gående så lenge de var i stand til det.

I 2010 ble lokalene overført til Indremisjonsforbundet sentralt. De senere årene har det blant annet vært studenthjem i bygget, og det er det fortsatt. I tillegg har Indre Sjø hatt nytte av bedehuset.

Hva ville besteforeldrene mine ha tenkt om at bedehuset deres ble tatt i bruk av en ortodoks menighet?

Men i dag var det altså vesper, eller kveldsbønn i Betania. Det var ikke mye som minnet om et tradisjonelt bedehusmøte. På den annen side hadde bedehusfolket kunnet konstatere at liturgien tok på alvor innskriften over buen foran i storsalen.

Der står det «Salige er de som hører Guds ord og bevarer det». Det manglet ikke på bibelsitater og bibelbaserte bønner i den timelange bønnesamlingen.

Den ortodokse kirke har en annen navnetradisjon enn både bedehus og moderne frikirker, så menigheten som nå har blitt leietakere i Betania heter «Hellige Jomfru Marias Bebudelse Ortodokse Menighet».

Det er ganske interessant, dette, for bare i bergensområdet har nå fire bedehus blitt tatt i bruk av ulike ortodokse menigheter.

Det mest omtalte er Søreide bedehus, som i 2016 ble kjøpt av Kristi Åpenbaringsmenighet, tilknyttet Den russisk-ortodokse kirke.

Brattholmen bedehus på Sotra, like vest for Bergen, ble i 2019 solgt til en rumensk-ortodoks menighet. I 2022 ble Hagavik bedehus i Bjørnafjorden sør for Bergen solgt til Det Serbisk Ortodokse Kirkesamfund.

Felles for disse bedehusene er at den tidligere virksomheten var trappet kraftig ned, eller helt avsluttet. For Brattholmens vedkommende hadde overtakelsen sammenheng med at forsamlingen hadde flyttet til det nye Straume Forum.

Ortodokse menigheter møtes så vidt jeg forstår i bedehus både i Haugesund, på Bryne, i Kristiansand og i Oslo i tillegg til de nevnte i bergensområdet.

Og både her og andre steder finnes det ortodokse menigheter som samles i andre lokaler. Ifølge en oversikt fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i 2020 finnes det bare i Bergen kommune sju ortodokse menigheter.

Er det et tidsskifte vi er vitner til? Lever bedehusarven videre i en ny form?

Foreløpig er det ikke så mange nordmenn som konverterer til ortodoks kristendom. Men det er likevel flere enn de fleste av oss er klar over.

Om vi gjør en parallell: innvandringen fra ikke minst Polen til Norge ga Den katolske kirke her i landet et solid oppsving. Det er registrert omkring 160.000 katolikker i Norge.

I professor Ola Tjørhoms bok «Kirkesamfunn i Norge» fra 2018 kommer det fram at omkring 16.000 etniske nordmenn er katolikker. Denne gruppen er alene større enn medlemsmassen i flere frikirkesamfunn.

Antall ortodokse kristne i Norge er offisielt oppunder 30.000. For både katolikker og ortodokse er de reelle tallene antakelig høyere.

For de ortodokses del har tallene ifølge Store norske leksikon vokst fra rundt 2.000 mennesker ved årtusenskiftet, så i prosent er veksten ganske formidabel.

For begge disses del er innvandring til Norge en avgjørende faktor. Men veksten ser også ut til å dra med seg en del etniske nordmenn inn i de tradisjonelle kirkene.

I 2015 var jeg i Paris da min mangeårige venn Tor Vegard Svane ble ordinert til prestetjeneste i Den ortodokse kirke og tok navnet fader Theodor. Et år senere fortalte jeg om dette i Dagen, under overskriften «Fra Fitjar til Konstantinopel».

Han vokste opp i både kirke og bedehus på tettstedet Fitjar på Stord. Det er lang vei derfra, på alle måter, til det ortodokse kirkehovedkvarteret Konstantinopel, dagens Istanbul i Tyrkia. I mellomtiden hadde han vært elev ved NLM-eide Tryggheim videregående skole, og arbeidet flere år i Ungdom i Oppdrag.

Men i dag var han altså på plass som prest i Den ortodokse kirke, i Betania.

Hva ville besteforeldrene mine ha tenkt om at bedehuset deres ble tatt i bruk av en ortodoks menighet? Det kan naturligvis ingen vite sikkert.

Men jeg er ganske trygg på at de hadde gledet seg. De ville gjerne at det kristne arbeidet på Laksevåg skulle fortsette, og så stort på at det kunne ta andre former enn de selv hadde vært vant med.

De hadde nok måttet gå en vei for å bli fortrolige med det ortodokse, men jeg tror de hadde tenkt – slik de har tenkt blant annet på Søreide bedehus, at når det opprinnelige arbeidet ikke lenger kan fortsette, er det langt bedre at bedehusene blir brukt til annet kristent arbeid enn at de ikke blir det.