Skjønn – skjønnere – skjønnest

På mandag skal Jorunn og jeg kjøre fra Østlandet til Vestlandet – via Hemsedal til Lyngmo. Uansett vær kommer det til å bli et møte med praktfulle fjellpartier og spennende elveløp. Inntrykkene fra naturens skjønnhet vil garantert trenge seg på.

Jeg leste forresten nylig om en som ikke likte betegnelsen «naturen». «Skaperverket» var mer treffende, mente han. Et tankevekkende poeng!

I skriftet «Visdommens bok» fra noen tiår før Kr. omtales temaet «skjønnhetens farer». Det er mulig å forstå uttrykket, for skaperverkets storhet og prakt har ofte ført med seg tilbedelse av jord og tre og stjerner. Men, leste jeg, bak avgudsdyrkernes lengsel, kan det ligge en ekte lengsel etter å finne Gud. Skaperverket byr nemlig ikke bare fram farer, men også noen muligheter:

«De vandrer rundt i Guds skaperverk, de ser og gransker, og synet er så vakkert at det trollbinder dem. Han som skapte alt dette, er skjønnhetens opphavsmann. Av skjønnheten i alt det skapte, kan vi slutte hvor herlig Skaperen må være.»

Fra teologihistorien kjenner vi uttrykket «naturlig åpenbaring». Mandag vil Gud åpenbare seg selv – på Hemsedalsfjella så vel som nede i dalførene. Det tror jeg. Kanskje vil også andre veifarende kalles til ettertanke!

Visdommens bok er forankret i GT, og forfatteren kjente helt sikkert noen formuleringer fra Salmenes bok:

• «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du bærer fram» (Sal 104,24).

• «Han har jordens dyp i sin hånd. Fjellenes tinder tilhører ham.» (Sal 95,4). 

• «Markene er kledd med sauer, og dalene er dekket med korn. Folk jubler av glede og synger» (Sal 65,13). 

Kanskje noen poetiske formuleringer av Job og Jesaja også bød seg fram: 

• «Spør bare dyrene, og de skal lære deg, spør fuglene under himmelen, og de skal opplyse deg. Snakk med jorden, og den skal lære deg, fiskene i havet skal fortelle. Hvem av disse har ikke forstått at Herrens hånd har laget dette? Han har hver levende skapning i sin hånd …» (Job 12,7–10).

• «Jeg har gjort jorden, og menneskene på den har jeg skapt. Mine hender er det som har utspent himmelen, og hele dens hær har jeg latt stå fram» (Jes 45,12).

Tenk om en ateist eller to kom i tvil nå på mandag? I tvil om sitt eget livssyn? Det kan skje.

Under forberedelsen til møtene på Lyngmo kom jeg over en tekst om skjønnhet – men knyttet til en konge. Hans skjønnhet er uovertruffen, heter det. 

• «Min sang er om en konge. Min tunge er en hurtigskrivers griffel. Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper» (Sal 45,2–3).

Her er det et utblikk mot Det nye testamentet. Den kommende Messias skal være skjønn. 

Men sier ikke profeten Jesaja at han er en «som folk skjuler sitt åsyn for» (Jes 53,3)? Jo. Og likevel: For troen er han den aller vakreste. Budskapet om ham er nemlig et frelsende budskap. Det er helt unikt. Det møter oss bare i Ham, ikke i skjønnheten på Hemsedalsfjella. 

Uttrykket fra Salme 45 har gitt inspirasjon til denne sangen: 

«Det skjønneste i verden som mine øyne så

Er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på.

Den kjærlighet som lyser fra tornekronen ned,

for evig overstråler all annen herlighet.

Han ble meg den gang sløret fra øynene meg falt

Hver stund og alle vegne den lifligste av alt.»

Nå i ferietiden kan kanskje dette føyes til som tema i bønnene våre:

• Alle som i sommer stanser opp for skaperverkets skjønnhet, og som merker en lengsel etter Gud (jf. Apg 17,27).

• Alle som skal forkynne Guds ord på ulike samvær: At de – som salmisten – får være en hurtigskrivers griffel og skildre «den fagreste av alle menneskenes barn». 

For det kan skje: At noen for første gang får se Jesus som «den skjønneste i verden» og si til ham i takk og tro: «Nåde er utgytt på dine lepper.»

Adjektivet skjønn bøyes skjønn – skjønnere – skjønnest. Det tror jeg vil fylle hjertelivet mitt den kommende uken.