Siste (forhåpentligvis) til Greipsland

Torbjørn Greipsland har publisert en tekst han kaller «Siste til Enstad» (Dagen på nett, 3. oktober). Jeg for min del ser det er behov for å kommentere noen av hans anførsler (jeg vegrer meg mot å kalle det «argumenter»).

At Greipsland har fått noen private tilbakemeldinger som støtter hans analyser og litt spesielle historieskriving er jo hyggelig for ham, uten at jeg kan se at slike hilsener har noen relevans i denne debatten. Men denne typen bruk av anonyme og ikke- dokumenterte, private meldinger er et kjent trekk i den greipslandske retorikk. Det er noe han har holdt på med i flere år og i diverse sammenhenger.

Greipsland er kjent med metaforen om hvordan en viss mann leser Bibelen. Det kan minne om måten Greipsland leser meg på, når han hevder at «Enstad nå innser at det riktige hadde vært å følge Grøvans gule linje og ikke ta noe linjevalg da». Noen slik innsikt finner han ikke i min tekst. Det han finner, er en erkjennelse, i etterpåklokskapens klare lys, av at det å holde fast ved den «gule» linja trolig hadde gitt et bedre resultat enn det som man fikk, med et parti og en stortingsgruppe som var delt på midten.