Sett deg nederst

Det er fastetid, og for meg er det en tid da jeg igjen tar for meg Andreas Fibiger sin bok «Guds Lam». En av de tankene som har truffet meg denne gangen er setningen: Sett deg nederst! Fibiger har da snakket om Judas som gikk til nattverdsbordet med onde tanker i hjertet, og fortsetter:

«Men det var ikke bare Judas som gikk til bords med et ondt hjerte. Også de andre disiplene var smittet. Det var som om djevelen riktig ville pine Jesus like til det siste. 

Rundt om i det lille selskapet hørtes knurren og vrede ord. ‹Der oppsto en trette iblant dem om hvem av dem der måtte synes som den største›, Luk. 22,24. (…) De hadde fullstendig glemt Mesterens ord (Luk. 14,10). ‹Men når dere blir buden, da gå hen og sett deg nederst!›

Sett deg nederst! Slik lyder det bestandig i Guds rike; for ydmykhet går forut for ære, Ordsp 13,33. Sett deg nederst, lyder det fra alle tro Guds vitner, først og fremst fra Paulus, som vitner om seg selv at han er «den største av alle syndere›, 1. Tim 1,15.

Sett deg nederst, skal det også lyde blant oss. For fra den lille plassen ser man Jesus så godt; der blir Han så stor, og vi selv så små. 

Men for den gamle Adam er det som å sitte på nåler», skriver Fibiger, og så spør han:

1. Kan jeg av hjertet velge den plassen?

2. Kan jeg tåle at andre sitter på den plassen?

3. Kan jeg tåle at andre setter meg på den plassen?

4. Setter jeg meg selv der i mine lønnlige tanker?

Ordene treffer meg, og jeg tenker: Her må det mye nåde til!