AKSEPTERTE NEDERLAG: Richard Nixon (th) stilte første gang som presidentkandidat i 1960. Da tapte han hårfint mot John F. Kennedy. Så kom det påstander om uregelmessigheter ved opptellingen i flere av vippestatene. Den som satte foten ned og fikk stanset den debatten, var Richard Nixon.

Selbekk sammenligner en lommetyv med en Nokas-raner

Å sette likhetstegn mellom Nixon og Trump, slik Selbekk i realiteten gjør, blir som å sette likhetstegn mellom en lommetyv og en Nokas-raner.

«Donald Trump er den mest udemokratiske president USA har hatt siden Richard Nixon måtte forlate Det hvite hus i skam for snart 50 år siden», slår Vebjørn Selbekk fastpå lederplass i sin avis (5. januar 2021).

Det er ingen grunn til å diskutere om Donald Trump er den amerikanske presidenten i nyere tid som har demonstrert den groveste forakt for de demokratiske spilleregler; det har han bekreftet til overmål. 

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Denne forakten viste han allerede før valget i 2016, da han erklærte at han bare ville respektere et valgresultat som utropte ham til vinner. 

Denne forakten for velgernes votum ble forsterket i forkant av fjorårets valgkamp, da han allerede i utgangspunktet slo fast at dersom han tapte dette valget, ville det være fordi valget var fikset.

Så tapte han så det suste. Velgerflertallet lot seg ikke brøle på plass, til Trumps store frustrasjon.

Men når han på lederplass i Dagen sammenliknes med Nixon, er det en grov urett, først og fremst mot Nixon, men faktisk også mot Trump.

Det er mye stygt man kan si om Richard Nixon, men å kalle ham «udemokratisk» er urettferdig. Han var en sleip politiker, men dem går det 13 av på dusinet i amerikansk politikk, som i mange andre land. 

Innbruddet i Watergate-bygningen var et forsøk på å kikke sine politiske motstandere i kortene. Det er også beskrevet i litteraturen, for å si det slik. 

Det som gjorde Watergate til Watergate var imidlertid den klossete cover-up-operasjonen som mennene rundt presidenten satte i gang. 

Samtidig er det ikke så lite ironisk at både innbruddet, og dermed cover-up-aksjonen, var fullstendig unødvendig. Nixon ville sannsynligvis vunnet en ren walkover seier uansett. 

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hans motkandidat, Mike Dukakis, var antakelig den beste presidenten USA aldri fikk, men han var totalt sjanseløs overfor presidenten som fikk amerikanerne ut av Vietnam.

Å sette likhetstegn mellom Nixon og Trump, slik Selbekk i realiteten gjør, blir som å sette likhetstegn mellom en lommetyv og en Nokas-raner. 

Da nederlaget var et udiskutabelt faktum, satte Trump i gang et grisekjør som får land som Albania og Nord-Korea til å framstå som skoleeksempler på demokrati. 

Etter å ha tapt et 50-tall rettslige framstøt for å endre valgresultatet, er det foreløpig siste at han nærmest instruerer den valgansvarlige i Georgia om å spa opp elleve tusen ikke-eksisterende stemmer.

For enda en gang å vise hvor urimelig Selbekks sammenligning er: Richard Nixon stilte første gang som presidentkandidat i 1960. 

Da tapte han hårfint mot John F. Kennedy; det var nærmest snakk om en avgjørelse basert på målfoto. Så kom det påstander om uregelmessigheter ved opptellingen i flere av de vippestatene Kennedy hadde vunnet. 

Den som satte foten ned og fikk stanset den debatten, var Richard Nixon. Han slo fast at ingen ville være tjent med at oppsto tvil om legitimiteten til den amerikanske presidenten.

En større kontrast til Donald Trump er det vanskelig å se for seg.