«Hva får Selbekk (bildet) til å tro at han taler på vegne av dem?» spør artikkelforfatteren. Foto: Carina Johansen / NTB

Selbekk påberoper seg at han taler på vegne av «kjernevelgerne» i KrF

Vebjørn Selbekk må gjerne mene at KrF burde tatt den tapsrunden en gang til, men å bruke ord som «selvskading» om det som for de fleste framstår som et rasjonelt, politisk valg kan vel best sammenliknes med å skyte spurv med kanoner. 

Er det noe KrF bør ha lært det siste året, er det at man ikke skal legge noen vekt på de formaningene Vebjørn Selbekk kommer med til partiet via lederartikler i avisa Dagen. 

Det gjelder også hans kommentar til utkastet til nytt partiprogram som ble presentert før helga. Dette betegner han som et«uklokt angrep på kjernevelgerne til Kristelig Folkeparti» (27. november).

Det som tydeligvis er lakmustesten på klokskap er spørsmålet om hvor den norske ambassaden til staten Israel skal ligge. Den har ligget i Tel Aviv til nå, selv om KrF i mange år har hatt på sitt program at man vil arbeide for at den skal flyttes til Jerusalem. 

Nå har man innsett at det ikke kommer til å skje, og programkomiteen har kanskje tatt inn over seg at det går en grense for hvor mange ganger man skal programfeste saker som uansett er tapt, og som dessuten må kunne betegnes som nokså uvesentlige.

Vebjørn Selbekk må gjerne mene at KrF burde tatt den tapsrunden en gang til, men å bruke ord som «selvskading» om det som for de fleste framstår som et rasjonelt, politisk valg kan vel best sammenliknes med å skyte spurv med kanoner. 

KrF har som kjent hatt dette punktet på sitt program i flere perioder, men det er lite som tyder på at det har generert én eneste stemme noen gang. I stedet har oppslutningen om partiet dalt, sakte, men sikkert, helt til man bestemte seg for å gå i regjering med Frp. 

Da skjøt stemmetapet fart, slik at man nå på måling etter måling ser 2-tallet. Vi som har fulgt med i KrFs utvikling de siste 25 år vet også hva som utløste denne nedgangen: Det var at KrF bandt seg opp til høyresiden i norsk politikk etter valget i 2001.

Selbekk påberoper seg at han taler på vegne av «kjernevelgerne» i KrF. Men hvem er disse «kjernevelgerne»? Og hva får Selbekk til å tro at han taler på vegne av dem? 

Er det sånn å forstå at «kjernevelgerne» er de som til enhver tid er enig med Vebjørn Selbekk?

Jeg blir alltid litt skeptisk når folk, det være seg redaktører, leserbrevskribenter eller gjengangere i den typen kommentarfelt som stadig færre aviser vil ta belastningen med å ha, opphøyer seg selv til «grasrot», «kjernevelger» eller ifører seg andre typer stjålne fjær. 

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da gir man inntrykk av at det er enkelte velgere og stemmer som er mer verdifulle enn andre. Dette er en dypt anti-demokratisk tanke. Demokratiets bunnplanke er prinsippet «one man – one vote». 

Det var ikke en eventuell kjerne på to-tre prosent «kjernevelgere» som ga KrF de beste valgresultatene i partiets historie, som i 1973 og 1977, eller som i 1997 og 2001. 

I disse periodene var KrF et parti som sterk, politisk innflytelse. Resultatene fikk man fordi partiet hadde både ledere og en politikk som traff noen nerver hos velgerne, noe som skapte begeistring og dermed oppslutning.

Slik KrF har manøvrert i denne stortingsperioden, der man ga fra seg en solid vippeposisjon i Stortinget i bytte mot knapper og glansbilder, er det lite som tilsier at denne typen begeistring og oppslutning er innen rekkevidde. 

Et forslag om å flytte ambassaden til Jerusalem vil ikke kunne endre på dette.