Sekularismen i Vesten

Min kone og jeg måtte bruke mye tid på å forklare henne hvordan sekularismen i Vesten hadde infiltrert og infisert kirker og menigheter. Bildet er klart. Dersom du sitter i en båt som driver på åpent hav, vil du ikke se at du driver etter at du har mistet land av syne, skriver Eivind Frøen

For noen år siden talte jeg på en kon­fe­ran­se for lu­thers­ke pas­to­rer i Bihar i India. Tol­ken min var en ung, vel­ut­dan­net kvin­ne som hadde vært aktiv i le­der­ska­pet i me­nig­he­ten sin i flere år.

Noen år se­ne­re ble hun valgt til å re­pre­sen­te­re sitt kirke­sam­funn som de­le­gat på en lu­thersk ver­dens­kon­gress i Sør-Ame­ri­ka. På vei til­ba­ke til India stan­set hun noen dager i Norge for blant annet å be­sø­ke min kone og meg.

Hun for­tal­te oss hvor­dan hun hadde gle­det seg til sin førs­te tur uten­lands. Hun hadde sett frem til å ha fel­les­skap med de­le­ga­ter fra vest­li­ge kirke­sam­funn.

Det var jo disse som hadde sendt ut mi­sjo­næ­rer og brakt evan­ge­li­et til India og grunn­lagt kirke­sam­fun­net som hun var en del av. Da hun kom, ble hun rys­tet, for­vir­ret, og for­tvi­let. Det hun opp­lev­de på kon­gres­sen i Sør-Ame­ri­ka hadde brakt henne inn i en slags tro­s­kri­se.

Hun for­tal­te hvor­dan hun hadde blitt sjok­kert over livs­sti­len til mange av de­le­ga­te­ne. Kvin­nen hun bodde på rom sam­men med, for­tal­te henne at hun ikke var gift, men hadde en sam­bo­er.

Vår in­dis­ke venn sa at hadde hun levd slik i India, hadde hun selv­føl­ge­lig ikke fått være de­le­gat, men i ste­det blitt ut­satt for kirke­tukt. Hun var vi­de­re for­und­ret over hvor­dan mange av de­le­ga­te­ne var mer opp­tatt av po­li­tis­ke spørs­mål enn av ån­de­li­ge ting og sje­lers frel­se.

Min kone og jeg måtte bruke mye tid på å for­kla­re henne hvor­dan se­ku­la­ris­men i Ves­ten hadde in­fil­trert og in­fi­sert kir­ker og me­nig­he­ter. Bil­det er klart.

Der­som du sit­ter i en båt som dri­ver på åpent hav, vil du ikke se at du dri­ver etter at du har mis­tet land av syne. Kirke­land­ska­pet vårt be­står av mange små me­nig­hets­bå­ter.

Mange av oss har mis­tet land av syne der vi dri­ver i sam­let flokk. Du kan sitte i din lille me­nig­hets­båt og spei­de ut over havet på en båt som lig­ger leng­re ute.

Det er da lett å kunne slå seg for sitt bryst og si «Du ver­den, se hvor langt ut de har dre­vet». Det du glem­mer er at der du er i dag var de i går, og der de er i dag vil du være i mor­gen. Vi dri­ver alle for samme se­ku­læ­re vind og vær. Mis­ter vi land av syne, ser vi ikke len­ger selv at vi er i drift.

Bi­be­len er lan­det vi ikke må miste av syne. Når jeg ser hvor­dan Skrif­ten om­tol­kes og der­ved egent­lig for­kas­tes i Norge og den vest­li­ge ver­den er det lett og bli mis­mo­dig.

Opp­munt­ren­de er det der­for å se hvor­dan mange krist­ne i Sør og i Øst hol­der fast på Bi­be­len som ab­so­lutt auto­ri­tet for liv og lære.

Tiden er nok kom­met hvor vi tren­ger mi­sjo­næ­rer fra kir­ke­ne, våre for­fed­re var med på å plan­te, i det vi plei­de å kalle «den tred­je ver­den».