Et ideologisk valg
Vi trenger en regjering med større respekt for menneskeverdet og vår kristne arv.
«Valgkampen ble navlebeskuende» , hevder generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Anne-Marie Helland. Har hun rett?
Økonomisk er Norge på toppen av verden. Vi trenger ikke bekymre oss for om vi har råd til å sende barna våre på skolen, eller om vi har penger til å betale legeregningen den dagen helsa skranter. Og vi trenger så visst ikke bekymre oss for hva vi skal spise i morgen. Bekymringen handler mer om at vi spiser for mye.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mens store deler av Europa har stampet i dyp økonomisk krise, har Norge vært annerledeslandet. Vi er verdens beste land å bo i. Også i år topper vi FNs utviklingsprograms årlige indeks. Forrige uke ble det dessuten kjent at Norge hadde hoppet fire plasser oppover, til en 11. plass, på World Economic Forums liste over verdens mest konkurransedyktige økonomier. Økonomisk går det godt i kongeriket. Det bør fylle oss med takknemlighet og ydmykhet.
Utenlandske journalister har dekket den norske valgkampen med undring. Hvorfor vil så mange kaste denne regjeringen, når alt går så godt? har man spurt. Er det bare et ønske om forandring? Et uttrykk for kjedsomhet? I så fall er det ikke nødvendigvis et godt tegn.
Det er alltid en fare for at mye vil ha mer. At fokus blir snevert. At vi blir et sutrete og kravstort folk.
Anne-Marie Helland mener at valgkampen nettopp har vært preget av spørsmålet om hvordan vi, som allerede har det svært godt, kan få det enda bedre. Hun mener viktige saker har vært fraværende og etterlyste i Dagen fredag og i går ikke minst fokus på global fattigdomsbekjempelse.
Helland kan ha rett i at valgkampen til tider har vært navlebeskuende. Hun har rett i at de globale spørsmålene er med på å bestemme Norges fremtid, og at vi innimellom debatter om helse, samferdsel og handlingsregelen burde tatt oss tid til å diskutere Norges ansvar i verden. Vi trenger påminnelser som dette om å løfte blikket.
Det som likevel er klart, selv om internasjonale medier strever med å gripe poenget, er at folket har hatt gode grunner til å ønske seg en ny regjering. Det handler ikke om et lettvint ønske om forandring, men om et dyptfølt behov for kursendring.
Vi trenger en regjering med større respekt for menneskeverdet og vår kristne arv. Vi trenger større respekt for enkeltmenneskets frihet og det personlige initiativ. Vi ønsker oss vekk fra Arbeiderpartistatens overformynderi og vekk fra et SV som i løpet av åtte år har gjort sekularistisk politikk til normal politikk.
Riktig nok har SV gått på enkelte sviende tap overfor Ap. Men etter åtte år med både kunnskapsminister og barne- og likestillingsminister, og i samarbeid med et Ap som ikke har hatt sterke nok motforestillinger til å bremse, har de vunnet store «seire» for eksempel når det gjelder ekteskapsloven og kristendommens plass i skolen. Og det kunne blitt enda verre. Hadde ikke Senterpartiet strittet imot, kunne vi også ha sittet igjen med eggdonasjon, kunstig befruktning for enslige og tidlig ultralyd, når regningen skulle gjøres opp.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Sett mot en slik bakgrunn blir ikke kamp for en ny regjering verken navlebeskuende eller snevert. Det er uttrykk for et ideologisk valg. Et verdivalg.
