Salme 121 – språkglede, bønn og konstatering

Noe av det fineste jeg vet med å undervise teologi på Fjellhaug er timene vi har i hebraisk, hvor vi sitter bøyd over en bibeltekst og leser den sakte, ord for ord. Ofte gjøres mange spennende oppdagelser gjennom et slikt arbeid.

Nylig stod Salme 121 på agendaen, og da la vi merke til en detalj i teksten som ikke kommer fram i norsk oversettelse.

I vers 3 står verbene på hebraisk i en grammatisk form som uttrykker bønn eller ønske (jussiv), og ikke konstatering (indikativ). Der vi til vanlig leser «Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde», legger grammatikken opp til at vi i stedet skal lese «Måtte han ikke la din fot vakle. Måtte din vokter ikke blunde», altså som en bønn. Dette får vi bekreftet av den greske oversettelsen av samme salme, i Septuaginta. Hebraisk poesi er ofte åpen på den måten, der samme verbform kan romme både håp, bønn og tillit.