«Salige er de som skaper fred»

«Good morning», sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andresen og smilte varmt til det fremmøtte pressekorpset. Det var de minuttene i året hvor manges øyne er vendt mot Norge.

Hun skulle presentere årets vinner av Nobels fredspris. Kanskje var smilet ekstra varmt med tanke på at dette var en pris som ville bety noe spesielt for de andre i rommet.

De færreste av oss kjenner til Maria Ressa og Dmitrij Muratov fra før. Sånn er det for de aller fleste journalister. Og det er som det skal være. Journalistikk skal ikke handle om journalistene.

Filippinske Ressa og russiske Muratov får prisen for «sin innsats for å sikre ytringsfrihet, som er en forutsetning for demokrati og varig fred», forklarte Reiss-Andersen. Det er ingen grunn til å tro at Filippinenes brutale president Rodrigo Duterte eller Russlands mektige president Vladimir Putin jublet over denne tildelingen.

Det er forsåvidt ikke sikkert at de bryr seg så mye om den heller. Men sannsynligvis gjør de det. For makthavere med frynsete rulleblad skjønner at det å bli kikket i kortene kan ha konsekvenser.

«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn», sier Jesus i Bergprekenen, gjengitt i Matteusevangeliet. Veien til fred kan være både lang og kronglete, og noen ganger går veien til fred gjennom strid.

Urett lar seg ikke kombinere med fred. Når jeg har vært i Israel har jeg flere ganger stoppet opp ved det vakre i at mens vi i Norge hilser hverandre med «hei» eller «hallo», hilser de hverandre med «sjalom» – fred.

Når man kjenner til jødefolkets smertefulle historie, er denne hilsenen fylt av alvor, men samtidig av fremtidshåp. Det hebraiske ordet sjalom er ikke begrenset til å beskrive fravær av væpnet kamp. Det betegner også en dypere og videre harmoni.

I boken «Fredens sekretær» fra 2015 skriver Geir Lundestad om sine 25 år som sekretær i Den norske nobelkomite. Det han satte høyest var kontakten med prisvinnerne. I bokens forord skriver han at «Om prisvinnerne har noe til felles, vil jeg framheve to ting: en visjon om en bedre verden, og et mot til å prøve å oppfylle denne visjonen.»

I Victor Hugos berømte verk «Les Misérables» møter innledningsvis fanger som får beskjed om å se ned, ned mot sin egen grav. Når man ser ned er det vanskeligere å få øye på visjonen om en bedre verden. Da går oppmerksomheten med til å registrere det som er der og da. Man må løfte blikket for å se mer.

Når man ser ned er det vanskeligere å få øye på visjonen om en bedre verden.

Det er ikke sånn at de som ikke klarer dette er mindre begavet eller pessimistiske av natur. Kanskje er de så nedtrykt at de ikke orker å løfte blikket. Kanskje har de blitt skuffet så mange ganger at de har gitt opp.

Men noen ganger klarer de kanskje likevel å få øye på noe, billedlig eller bokstavelig talt, som minner dem om at det finnes noe annet. Det finnes noe som kan gi fornyet håp og tro på en bedre fremtid. Det er begynnelsen.

For en ting er å drømme. Det kan være begynnelsen til mye godt. Men urealiserte drømmer er ikke mer enn nettopp det. Men når en som drømmer om noe godt begynner å arbeide for det, kan sterke krefter settes i sving.

«Det er utrolig å se hvordan fredsprisen kan løfte opp en heller ukjent person og gi vedkommende en plass på den internasjonale arenaen», skriver Lundestad. Kanskje var det nettopp det som skjedde fredag formiddag.

Kanskje tenker vi på journalister først og fremst som godt betalte og kommersielt orienterte medarbeidere i store konserner. Og det finnes nok en del slike. Men for svært mange, ja, for de aller fleste journalister er virkeligheten en ganske annen.

Torsdag kveld prøvde jeg å fortelle niåringen hjemme litt om hva Nobels fredspris går ut på. Vi så på listen over de senere års vinnere. Sett i ettertid fremstår noen som blinkskudd, mens det hefter mer usikkerhet ved andre tildelinger.

Sånn vil det som regel være når man etterskuddsvis kan betrakte avgjørelser som ble fattet på et svakere kunnskapsgrunnlag enn det man selv har. Vurderingene vil nok variere avhengig av hvor man selv står.

Det er ingen grunn til å late som om Nobels fredspris er noen trylleformel for fred. Geir Lundestad understreker selv at prisen først og fremst er en stor ære. Iblant kan det nok skje at den også påvirker historiens gang, men denne effekten er begrenset.

Uansett kan prisen fungere som en inspirasjonskilde både for dem som vinner, og for alle de andre som skaper fred. Det sier noe viktig om ethvert samfunn hvilke personer og hvilke kvaliteter som blir æret offentlig.

I 1988 debuterte artisten Karoline Krüger med platen «Fasetter». Den inneholdt blant annet en sang av Jan Eggum som det passer godt å minne om i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris – og i forbindelse med Jesu ord om det å skape fred.

«Hører du en sangfugl med en tynn og liten stemme? Det er sannheten den synger om, så derfor må den gjemme seg» sang Krüger. Og vi skal ikke spesielt langt ut i verden eller spesielt langt tilbake i tid for å se at nettopp det å fortelle sannheten kan være livsfarlig.

Vi skal for eksempel ikke lenger enn til 2015, da daværende ordfører Rodrigo Duterte i intervju med fredsprisvinner Ressa forklarte at han ville drepe henne personlig om det måtte til for å få gjennomført hans politiske program.

Når pressefriheten blir innskrenket, blir vår alles frihet innskrenket. Autoritære regimer kan finnes både i land, byer, bedrifter, organisasjoner – og også i religiøse fellesskap.

Så minner sangen om «de mange arresterte, om de fattige som sulter, om de drepte, torturerte». Og den fortsetter «Nei, syng for oss, du sangfugl, som om hver sang var den siste. Syng om dagen for de glade, syng om natten for de triste. Hvis de fanger deg, min sangfugl, om de stekker dine vinger, Skal du synge om rettferdigheten som en dag bringer alle friheten tilbake, for da får en sangfugl fred.»

Det kan synes naivt. Kanskje er det det. Men så er det vel også sånn at fremtidstro noen ganger kan virke naivt. Likevel finnes det håp. For det finnes rettferdighet. For en kristen er dette aller mest knyttet til den nye himmel og den nye jord, hvor alle tårer skal tørkes bort og det ikke skal være verken savn, skrik eller smerte. Men det å skape fred på jorden er som et frempek mot dette.

Det er som en påminnelse om Guds skaperverk, om selve den opprinnelige hensikten. Da Gud så på jorden han hadde skapt, så han at det var godt. Nobels fredspris 2021 tildeles dem som, lik sangfuglen i Jan Eggums sang, bruker sin stemme, om den er sterk eller svak, til å stå opp mot urett og kjempe for godhet og rettferdighet. Salige er de.