« … så skal dere finne hvile for deres sjeler»

Innbydelsen med spesiell adresse: «Kom til meg …», sier Jesus.                                           

Det er hva kristendom er. Det er egentlig hva bønn er. Å komme til Jesus! Ikke til et synspunkt, prosjekt eller en religion. Men til en person. Til Ham som ble som en av oss. Han som lever og råder og har all makt. Ham møter vi når vi forenes med Ham i dåpen. Når vi hører Hans ord i Bibelen og gir akt på det. Og spiser hans kropp og blod. Hvilken kjærlighet Han har som innbyr oss til seg! Fra hans munn vil du aldri høre: «Nå orker jeg deg ikke mer!» Men dette: Kom. 

Utfordringen vi alle deler: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære.»                 

Jeg har møtt en som sa: Jeg bruker bare tid med folk som gir meg noe positivt. Kristus derimot innbyr til seg alle dem som Han kan gi noe positivt. Ikke de selvhjulpne, men de som er fattige i seg selv. De som sørger. De som virkelig trenger Ham. De som bærer på de ting vi mennesker så ofte må bære. Byrder andre har lagt på oss. Byrder vi selv har valgt å bære. Sykdomsbyrder, lovtrelldomsbyrder, travelhetens distraksjonsbyrde og syndebyrden.

I en sang synges det: «Gi meg en tro som tåler alt, en rygg som orker alt jeg bærer. Lær meg å kjenne hva styrke er og vær du den favnen når jeg faller.» Jeg holder fast på det gode i denne sangen. Men at jeg skal ha «en rygg som orker alt jeg bærer», er jeg ikke sikker på at Jesus ønsker. Kanskje Jesus, Han som bar dine og mine synder på sin egen kropp, opp på korset, i stedet sier: Jeg har ikke ment at du skal bære mer på dette! Legg det fra deg. Og gå i fred! 

Løftet som er gitt: « … og jeg vil gi dere hvile.» Hvile! I en sang synges det om denne lengselen: «Her er jeg, med min sorg og uro, fremfor Deg. Min sjel finn fred, Herre led mitt hjerte til ditt skjulested.»

Hvilen er en person. Jesus Kristus. Han som gir oss fred med Gud. Hør på det, du som har trodd at kristen tro var strevsomt! Uten reservasjon eller anklager angående vårt strev, inviterer Jesus oss til seg selv.

Han ser det vi bærer på. Han vet om hva det gjør med oss. Og Han vil gi oss noe dyrebart for tid og evighet. Denne hvilen kan vi ikke selv ta. Den må vi få. Av Ham. «Min fred gir jeg dere.» Og Han er rik nok for alle som påkaller Ham. En som har erfart det vitnet vakkert: «Du lar meg ligge i grønne enger. Du leder meg til hvilens vann. Du fornyer min sjel.» 

Prinsippet for mer hvile: «Ta mitt åk på dere og lær av meg. For jeg er ydmyk og tålsom av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler.» Åket er en hjelp for livet. For oss som skal gå. Og den som skal arbeide og gjøre Guds vilje. Og alt det, skal vi. For til det er vi skapt. Den Hellige Ånd er åket Jesus gir. Han som ble sendt av Faderen og Sønnen fordi det var til gagn for oss. Slik kommer Ånden oss til hjelp i vår svakhet. 

Påstanden vi med glede skal omfavne i tro: «For mitt åk er gagnlig og min byrde er lett.»                               

Ikke alle våre hjelpemidler for å håndtere våre krevende liv er gode for oss. Ikke alle byrder vi selv velger å bære er lette. Ikke alle byrder mennesker vil legge på oss er lette. Heller ikke alle byrder i denne syndefulle verden kommer direkte fra Gud. Selv i religionen finnes det mange slags byrder som kommer fra menneskebud. «Som verken vi eller våre fedre maktet å bære.» Det åket har Jesus brutt.

Som tilgitte mennesker og elsket av Ham, kan vi med glede ta på oss den byrden Jesus gir. Den er lett når vi ved Ånden lærer av Hans ydmyke og tålsomme hjerte. Det er ikke noe annet enn å vandre nådefullt, elske sannhet og gjerne vise kjærlighet. Alt som er forbundet med dette, gleder Gud.

«Kjennetegnet på at vi elsker Gud er at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» Og er det ikke din erfaring som har vandret med Jesus et langt liv? Pris Ham for kjærlige innbydelse, hans gagnlige åk og hans lette byrde!