Russisk rulett

Var virkelig påtrykket fra de norske entreprenørene så sterkt at myndighetene ikke greide å stå imot presset? 

Erna Solberg har helt rett! - Vi må ikke la frykten ramme oss. Vi må ikke trakassere polakker, svensker og innvandrere. Det er en farlig utvikling, sier hun til Aftenposten (10.11.20).

Hun fremstår som den ansvarlige «landsmoder» som ber om tillit til regjeringens håndtering av koronaepidemien. Men det er et stort spørsmål om hun fortjener den tilliten. Måten regjeringen slapp opp på, og åpnet for smitteimport fra utlandet gjør at jeg tviler på det.

Etter ferien ønsket arbeidsgivere, entreprenører og byggherrer å få fart på virksomheten. Svært mange var avhengig av utenlandsk arbeidskraft, særlig hadde de behov for billig polsk mannskap.

Men Polen hadde dessverre ikke vært like flinke som oss til å holde smitten i sjakk. Likevel ble de og andre utenlandske arbeidere ønsket varmt velkommen til våre flyplasser.

Hundrevis av fly landet med etterspurt arbeidskraft, men uten å bli sjekket for virus. Noe som bidro til en dramatisk økning i smitte- spredningen.

På Torp landet det ene flyet etter det andre, og flyplassmyndighetene hadde ikke lov til å kreve testing! De stilte ikke en gang spørsmål om passasjerene hadde symptomer på korona.

Myndighetene kom med henstilling om at syke måtte gå i karantene. Men som en arbeidsleder sa: Det nytter ikke å oppfordre til isolasjon hvis man ikke har sanksjonsmidler overfor de som bryter karantenen.

Nå har man innført bøter, men det er for seint! Ni av ti nordmenn forventer imidlertid obligatorisk testing av reisende fra røde land, forteller nyhetsmediene.

Hvordan kunne smitteimporten skje? Hadde vi ingen ting lært? Var virkelig påtrykket fra de norske entreprenørene så sterkt at myndighetene ikke greide å stå imot presset?

Var det så nødvendig å holde byggevirksomheten på et så høyt nivå? Hvem tjente og hvem tapte? Ingen tvil om at entreprenører og noen arbeidsgivere tjente stort på det.

Statsministeren sier til Aftenposten at hun vil ha tilbake dugnadsånden fra mars og april. Sykepleierne ofret familieliv og helse og gjorde en formidabel dugnadsinnsats.

Men da det kom til lønnsforhandlinger var det lite eller ingen ting myndighetene hadde å tilby. Det var mange grupper som deltok i dugnaden uten å føle seg særlig verdsatt. Lærerne gjorde en formidabel innsats da de underviste digitalt, uten å få særlig belønning.

Nå er igjen lærere og sykepleierne under press. Men myndighetene har svekket sin autoritet og appellen til dugnad har fått en hul klang.

Restriksjonene er nå nesten like sterke som i mars måned. Vi skal ha minst mulig kontakt med andre. Kino og teater kan vi bare glemme. Store idrettsarrangementer må klare seg uten tilskuere, eller blir avlyst.

Studenter sitter ensomme på sine hybler, og får en helt annen studietilværelse en vi som var så heldige å få studere i normale tider.

De eldre sitter isolert og frykter det verste. Besteforeldre får ikke møte sine barnebarn. Vi må avlyse vinteropphold på hotell og samlinger hos storfamilien.

Restauranter og arrangører av sosiale begivenheter går konkurs, bortsett fra en gruppe utvalgte som blir støttet av statlige myndigheter. Julebordene går i vasken.

Midt opp i det hele står Erna og advarer mot fremmedfrykt og hets mot innvandrere. De er fortsatt de mest utsatte for smitte. Det skyldes både kultur og sosiale forhold. Men vi har ikke noe behov for å trakassere disse gruppene.

De er brikker i regjeringens disposisjoner. Vi forventer at regjeringen setter en grenser for at lavprisselskapet Wizz Air nærmest transporterer smitte fra Polen til Norge. Hvis vi ikke får satt en stopper for importsmitten, opplever vi at noen spiller russisk rulett med oss.

Det er regjeringen som har ansvar for den tragedien som nå utspiller seg. Erna har ingen grunn til å speile seg i et skinn av ansvarlighet.