| Debatt
«Rune Bom» og evangeliet etter postmodernismen
HVA GJØR VI DA? Si at barn er barn – og at voksne skal vite bedre enn å spørre dem hvem de «føler» seg som i dag, skriver Per-Arne Isaksen
Adobe Stock
Det er ikke fritt for at noen har funnet sitt indre. I en tid hvor kroppen er blitt et forslag og sannheten en følelse, trer «Rune Bom» fram som vår tids profet. Han har riktignok ikke lest Aristoteles, Augustin eller Newton – men han kjenner energetiske sannheter. Han identifiserer seg som både han, hen og himmellegeme, og tilbyr veiledning i «indre transformasjon» via TikTok og TEDx. Det underlige er: han får medhold.
For i det moderne narrativets logikk har «Rune Bom» rett. Virkeligheten er blitt en sosial konstruksjon – og konstruksjoner kan bygges om. Vi sier ikke lenger at noen er døde, vi sier de er gått bort. Vi sier ikke lenger at barn er gutter og jenter, vi spør dem hva de føler seg som. Og vi sier ikke lenger at kjøtt kommer fra dyr – vi lærer barn at kjøtt er noe med opprinnelsesland og strekkode.
Men det stopper ikke der. Nå kan menn også føde barn. Såkalte menn – altså individer med «bjeller og pip» – kan definere seg som kvinner og bli plassert i kvinnefengsler, selv når de er dømt for voldtekt av kvinner. Det er ikke satire. Det er virkelighet. Virkeligheten har ikke bare blitt forvridd – den har blitt ideologisert.
