Romerkirken lærer et annet evangelium
FELLESSKAP: Det er naivt og overraskende historieløst av Halldorf (bildet) å tro at en protestantisk kristenhet som vil holde fast ved den arv de har fått fra reformasjonen, på noen som helst måte kan inngå i fellesskap med paven, skriver Konrad Fjell.
Etter Ulf Ekmans konvertering til Den romersk-katolske kirke har det på nytt blitt satt i gang en debatt hvor det har blitt stilt spørsmål om Lutherdommens eksistensberettigelse.
I Dagen 17. mars maner Peter Halldorf til ettertanke over dette spørsmål. Han ser for seg en kristen enhet med en eller annen form for fellesskap med paven (Roms biskop). Dette er ikke nye tanker, men tanker som har blitt aktualisert på nytt og på nytt helt siden reformasjonstiden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En kunne trekke frem mange læremessige forhold ved romerkirken som umuliggjør en slik enhet, dersom denne enhet ikke bare skal være en ytre enhet, men en enhet i sannhet og troskap mot Guds ord. Jeg vil allikevel nøye meg med å trekke frem det som også for Martin Luther var den sannhet som alt stod og falt med når alt kom til stykket, nemlig forståelsen av evangeliet.
Kort sagt innebærer romerkirkens syn på nåden og frelsestilegnelsen at Gud og mennesket samarbeider om et menneskes frelse.
Man blir ikke rettferdig for Gud ved troen alene, slik Luther hevdet, men rettferdiggjørelsen er en livslang prosess hvor Gud og mennesket samarbeider.
Gjennom denne prosess blir mennesket gradvis mer rettferdig for Gud. Min rettferdighet overfor Gud avhenger av mitt liv som kristen. Mine synder og feilsteg veies opp mot de gode gjerninger jeg har gjort, og avgjør min rettferdighet for Gud.
Dette samarbeid må imidlertid ikke forstås slik at mennesket av egne krefter uten nådens hjelp kan komme til en sann tro og bli rettferdig for Gud.
Tridentinerkonsilet på 1500-tallet fordømmer all tale om at man kan bli rettferdig for Gud ved egne gjerninger uten den guddommelige nåden ved Jesus Kristus (dekretet om rettferdiggjørelsen, sjette sesjon, kanon 1951).
Samtidig fordømmes med klare ord Lutherdommens tale om at man blir frelst ved troen alene, og at denne tro kommer til uttrykk som tillit til nåden og budskapet om syndenes forlatelse (kanon 1959 og 1962).
Disse katolske dogmene fra 1500-tallet står fremdeles ved lag og har blitt videreført i Den romersk-katolske kirkes katekisme fra 1992. Man finner ikke de samme sterke fordømmelsene som på 1500-tallet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men saklig sett er budskapet det samme, og artiklene om rettferdiggjørelsen har henvisende fotnoter til Trientkonsilets dokumenter. Jeg henviser til artiklene 1987-1994 for den som vil fordype seg nærmere i dette. En norsk oversettelse av katekismens kompendium som utkom i 2007 finnes på internett.
At romerkirken står på sin gamle posisjon i dette spørsmål ble med all mulig klarhet aktualisert gjennom arbeidet med den såkalte felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 (Joint Declaration on the Doctrine of Justification).
Felleserklæringen var et resultat av et mangeårig økumenisk prosjekt mellom Det pavelige råd for fremme av kristen enhet under ledelse av kardinal Edward Cassidy, og representanter fra Det Lutherske Verdensforbund.
Da erklæringen forelå kom en uttalelse fra troskongregasjonen, den øverste læreinstans i romerkirken under paven (den gang ledet av kardinal Joseph Ratzinger som senere ble pave Benedict XVI), hvor det het at romerkirken aldri kan akseptere den lutherske lære om rettferdiggjørelse ved troen alene, og at et menneske er samtidig synder og rettferdig (simul iustus et peccator).
Det er naivt og overraskende historieløst av Halldorf å tro at en protestantisk kristenhet som vil holde fast ved den arv de har fått fra reformasjonen, på noen som helst måte kan inngå i fellesskap med paven.
Da må man først gi avkall på det rene evangelium. Det var dette Luther også smertefullt fikk erfare. Da han etter hvert kom til klarhet i læren om rettferdiggjørelsen forstod han at dette var det lærestykke som hele kirkens eksistens stod og falt med. Han gjentok derfor ofte at dersom paven bare ville tillate å forkynne evangeliet, da skulle han gladelig underlagt seg paven.
Etter reformasjonens frembrudd i 1517 håpet Luther i det lengste at han kunne overbevise kirkens ledelse om sin sak. I 1520 skrev Luther en upolemisk og kortfattet fremstilling av selve hovedsaken i sitt reformarbeid.
Skriftet het «Et kristenmenneskes frihet» og skulle være kjent av mange. (Jeg kan anbefale å lese dette oppbyggelige skriftet som på en kortfattet måte får frem det som er hovedsaken i den lutherske rettferdiggjørelseslæren).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skrivet var dedikert til pave Leo X. Av brevet som fulgte skriftet forstår vi at Luther helt og fult regnet med at paven ville forstå hans sak, og beskytte ham mot hans fiender. Paven svarte med en bannlysningsbulle hvor Luther fikk valget mellom å tilbakekalle sin lære eller å bli kastet ut fra kirken.
Fra nå av gikk det mer og mer opp for Luther at han ikke ville nå frem overfor kirkens ledelse, og at det ville gå mot dannelsen av egne lutherske menigheter.
Han forstod at valget stod mellom å underkaste seg paven og gi avkall på sin lære, eller å beholde det rene og uforfalskede evangelium om at synderen blir rettferdig for Gud uten gjerninger ved troen på Jesus Kristus og syndenes forlatelse.
For Luther var dette valget lett. Han hadde erfart å stå overfor den hellige Gud som en fortapt synder, selv om han var den frommeste av alle munker. Han hadde fått se at hele hans fromme liv med bønner, messer, faste, bibelstudier og selvplaging ikke holdt mål for Gud og hans krav.
I møtet med den hellige Gud var han bare en fortapt synder. Hans eneste redning var en Gud som så i nåde til ham og gav ham alt for intet. Da var valget lett for Luther: For alt i verden ville han ikke gi avkall på det rene og uforfalskede evangelium, læren om at synderen blir rettferdig for Gud uten gjerninger ved tro alene.
Når Halldorf ser for seg en protestantisk kristenhet som på en eller annen måte innlemmes i romerkirken og inngå i fellesskap med paven, kan dette utelukkende skje dersom de evangeliske kirkene er villig til å gi avkall på dette evangelium.
Men da mister vi også den frelse som holder mål i Guds dom på den siste dag. Dessverre er det dette som skjer mange steder i dag.
Den som kjenner seg underlegen fordi man ikke står i en kirke som kan påberope seg en tradisjon tilbake til de første århundrer etter Kristus, må ikke glemme at det evangelium som Luther gjenoppdaget var det evangelium som Jesus og apostlene forkynte, det evangelium som vi møter fra Bibelens første til siste blad.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Slik sett er den sanne katolske kirke, som Halldorf taler så varmt om, ikke romerkirken med sitt embetshierarki, men den kirke som holder fast på dette evangelium. Romerkirken er en falsk kirke med et falskt evangelium. Om en katolikk blir frelst, så blir han det på tross av sin tilhørighet til Den romersk-katolske kirke og dens lære.
«Kan det lutherske prosjekt opprettholdes i dagens situasjon? Bør det i det hele tatt opprettholdes?» - spør Ola Tjørholm. Ja, så lenge det finnes en fortapt og ugudelig synder som ikke ser noen annen utvei til frelse enn en Gud som forbarmer seg og gjør ham ren og rettferdig, uten gjerninger, og uten egen medvirkning så lenge vil også en sann luthersk kirke opprettholdes.
Klikk for å endre tekst
KatolisismeKonrad Fjellprest DELK Dalane menighet
