Pride er mye for mange

To ting slår meg når jeg leser Bernt T. Oftestads kronikk «Pride – en horisontal revolusjon». For det første, bare ved synet av kronikken, tenker jeg at han er vel tidlig ute. Man kan selvfølgelig spørre hvor lang tid det passer seg å vente med å kritisere grupper hvis medlemmer nylig har vært utsatt for terrorangrep.

For det er klart at livet etter en viss tid må livet gå videre, og demokratisk debatt bør ikke stanses av at temaet kan oppleves sårt for noen. Likevel synes jeg det er en grei regel å vente til ofrene er bisatt. I hvert fall når man som Oftestad velger å kjøre på med å trekke inn nazistenes hakekors som en parallell til regnbueflagget.

Det neste som slår meg, er sammenblandingen av Pride og foreningen FRI. Det er sant nok en sammenblanding som dukker opp blant flere grupper, og selv har jeg reagert der talspersoner for organisasjonen har gått ut og avfeid saklig kritikk av organisasjonen som fordommer og homofobi, men vi må klare å skille mellom de to. Ja, vi må faktisk skille mellom tre størrelser: skeive som mennesker, Pride som markering og fenomen og sluttvis foreningen FRI.