DRAMATISK ENDRING: Siden jeg gikk i mitt første tog i Oslos gater under Skeive dager 2005, har holdningen til skeive endret seg dramatisk i Norge, skriver innsenderen. Bildet er tatt under årets Pride-parade i Oslo. Foto: Terje Pedersen / NTB

Pride er ingen ideologi, men kamp for frihet

Åpen folkekirke støtter at LHBT-befolkningen skal anerkjennes og behandles som alle andre, både i kirken og i resten av samfunnet. Derfor deltar vi i Pride-markeringer og mener de er viktige.

Christina Eline Ellingsen, Rita Lock Nilsen og Anne Kalvik fra Women’s Rights Campaign (WHRC) Norge og Anne Marve fra Lesbiske Feminister Norge har ikke satt seg inn i hva Åpen folkekirke står for. I Dagen 23. juli kommenterer de en kronikk jeg hadde i VG 19. juli.

Les også
Feminister advarer mot Pride-ideologien

For at Dagens lesere skal få forståelse for hva jeg faktisk har skrevet, kommenterer jeg innlegget deres og gjengir hovedbudskapet fra mitt opprinnelige innlegg.

Utgangspunktet for min VG-kronikk, var å si klart ifra om at om at de kristenkonservative ikke skal lykkes med nytalen hvor den skeive frihetskampen blir omdøpt til «Pride-ideologien».

Siden jeg gikk i mitt første tog i Oslos gater under Skeive dager 2005, har holdningen til skeive endret seg dramatisk i Norge. Og siden den aller første gudstjenesten ble feiret i Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile i 1976, vil noen av oss si at det har skjedd et mirakel.

Fra å være kriminelle, diagnostisert som syke, rakket ned på, spottet, mobbet og få seksualiteten sin stemplet som syndig, opplever vi nå at organisasjoner og virksomheter kappes om å være mest synlige i Pride-feiringen, støtte våre rettigheter som LHBT+ og vise at mangfold er en styrke, ikke en trussel.

Den norske kirke har gått gjennom akkurat den samme utviklingen som resten av det norske samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er jeg både glad og takknemlig for. Det viser at det er mulig å endre holdninger til både folk og kirke.

Den norske kirke har gått gjennom akkurat den samme utviklingen som resten av det norske samfunnet.

De siste fem årene har jeg vært leder i Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd. Det er også et tydelig tegn på endringen som har skjedd.

Åpen folkekirkes gjennombrudd kom i Kirkevalget i 2015, da et stort flertall gav oss mandat til å lede Den norske kirke i en mer demokratisk og inkluderende retning. Vi arbeider bredt for å styrke folkets eierskap og innflytelse i kirka gjennom demokratisk arbeid.

Det er derfor ikke overraskende at enkelte mener det har gått for langt. LHBT+ har sammen med gode støttespillere på laget lykkes så godt med å endre det norske folks holdninger, at motstandere har fått det «vanskelig».

Da er det naturlig å endre retorikken, i håp om at folk lar seg forlede.

Derfor blir Pride nå fremstilt som en autoritær ideologi, som verken aksepterer kritikk eller tolererer motstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

To av innleggene som krever en motytring, er skrevet at Espen Ottosen (Vårt Land 29. juni) og Sofie Braut (Stavanger Aftenblad 30. juni).

Braut skriver at «Om framsida er artig som eit sirkusnummer, er baksida autoritær som eit Stasi-regime. Det vi har lært den siste månaden er dermed følgjande: Du stiller ikkje spørsmål ved Pride.»

Nå er det ikke noe nytt at Ottosen og Braut kjemper imot utviklingen. Men når de nå de kvesser pennen og går til kamp mot den anerkjennelsen LHBT+ har oppnådd, er det all grunn til å være på vakt.

De fremstår mer opptatt av fremtiden til konservative, enn av alle dem som blir mobbet, mishandlet og fengslet på grunn av sin seksuelle legning eller kjønnsidentitet.

Det virker heller ikke som om de ser at det nettopp er slike holdninger som muliggjør forfølgelsen.

Pride har sakte, men sikkert vokst til å bli en folkefest. Fra Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim, har markeringen spredt seg til hele landet. Dette er ganske nytt, og dessverre noe de færreste av verdens LHBT-befolkning får erfare.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For de aller fleste har det krevd stort mot å gå de første skrittene i vår første, andre og kanskje tredje parade. Mange tør fremdeles ikke vise verden hvem de er.

Og ser vi utenfor Norges grenser, er det forbud mot Pride-parader og i hele 69 land er homoseksualitet fortsatt kriminelt. Ungarn har nettopp vedtatt en lov som forbyr «promotering av homofili» overfor mindreårige.

Et regnbueflagg på en flaggstang, i et vindu på en restaurant eller utenfor en kirke, oppleves derfor fortsatt som et viktig signal om at dette er et trygt sted hvor alle er velkomne.

Det er altså i denne konteksten enkelte konservative tar til orde for at «Pride-ideologien» har blitt for sterk. Nå må de stakkars underkuede motstanderne ta til motmæle – for å sikre ytringsfriheten. Snakk om å ha frekkhetens nådegave.

For nei, det er ikke lenger stuerent å nedvurdere familieliv basert på kjønnsidentitetene til paret i familien.

Det er ikke lenger greit å stenge mennesker ute fra kirken fordi de ikke er heterofile. Forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn og seksuell orientering, er diskriminering. Det må alle som ikke klarer å støtte LHBT+, forholde seg til.

De må gjerne kjempe for et annet Norge og en annen kirke, men de skal ikke få komme unna med usannheter og fremstille oss som autoritære.

Åpen folkekirke har fra første stund jobbet for at kirken skal anerkjenne LHBT+. I 2017 sørget vi for at alle par endelig kunne gifte seg i sin lokale kirke. Fram til da, var det de konservative som hadde definisjonsmakt på ekteskap i Den norske kirke.

Og de har fremdeles makt, for enkelte bispedømmer ønsker ikke å tilsette prester som er gift med en av samme kjønn. De fleste kirkesamfunn i verden anerkjenner verken LHBT-prester eller likekjønnet vigsel.

Og i mange land går utviklingen feil vei. Utviklingen kan snu også i Norge. Så kampen er dessverre ikke over.

Ytringsfriheten er ikke truet av oss som vil ha mer Pride. Den er truet av regimer som undertrykker LHBT+ og alle som støtter Pride.

Jeg er gjerne med på å diskutere negative trekk ved samfunnsutviklingen, inkludert «homokulturens» eventuelle bidrag. Men jeg vil aldri akseptere at LHBT+ og verdens altfor få Pride-parader blir gjort til symptom på en syndig verden.

For Pride er et tegn på en verden som anerkjenner at Skaperverket er fargerikt og mangfoldig. Det laget er jeg stolt av at Den norske kirke er med på.

Det er derfor ikke riktig, det Lesbiske Feminister Norge og Women’s Rights Campaign (WHRC) Norge antyder, at for å støtte Pride må Åpen folkekirke enten være helt enig med alt organisasjonen Fri står for, eller så har vi ikke forstått hva Pride er og hva regnbueflagget egentlig betyr.

Åpen folkekirke er en selvstendig organisasjon, med egne vedtekter, plattform og valgprogram vi har gått til valg på i Kirkevalget i 2015 og 2019. Programmet vårt er lett tilgjengelig på bokmål, nynorsk og nordsamisk, slik at alle kan sjekke det ut selv.

Vi deltar i toget under Pride og arbeider for at Den norske kirke i enda større grad skal inkludere og anerkjenne LHBT-befolkningen, også lesbiske feminister.

Kritikken av Fri må Fri svare for selv, for vi i Åpen folkekirke kan ikke svare for meningene til en annen organisasjon, slik jeg antar at andre partier, organisasjoner og virksomheter som også markerer Pride heller ikke kan. Fri eier dessuten verken Pride eller regbueflagget.

Pride startet i New York i 1969 og har blitt en verdensomspennende støtte til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

På samme måte har regnbueflagget blitt et symbol som tydelig viser støtte til LHBT og kampen for like rettigheter.

Kritikken av Fri må Fri svare for selv, for vi i Åpen folkekirke kan ikke svare for meningene til en annen organisasjon.

Åpen folkekirke mener det er grunnleggende med debatt og meningsbrytning. Saker må belyses for at vi kan ta gode beslutninger.

Det er i stor grad er takket være at LHBT-aktivistene organiserte seg på 1950-tallet og begynte å arbeide systematisk, at diskriminerende lover er borte og holdningene har endret seg.

For den utrettelige innsatsen med å gjøre usynlige mennesker synlige, er det mange som fortjener en stor takk, deriblant organisasjonen Fri og dens forløpere.