Petter Northug som forbilde
Dersom Petter Northug hadde vært en løper i de isthmiske leker i Korint på 50-tallet etter Kristus, lurer jeg på om ikke Paulus ville ha nikket anerkjennende idet nordmannen passerte målstreken.
Minutter etterpå skrev journalist Jarle Kallestad på Facebook-profilen sin:
«Femmilsgull med bismak. Ikkje veldig stolt av denne nordmannen som let andre gjera jobben i 49,5 av 50 kilometer.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Statusoppdateringen førte til stort engasjement, og i en kommentarartikkel i Dagen 12. mars kobler Kallestad Petter Northug med Bjørn Kjos:
«Er det å være lur og smart blitt de nye norske kjerneverdiene», spør Kallestad.
Jo da, jeg ser at Northugs taktikkeri kan kritiseres – at han ofte lar andre dra og så utnytter sine spurtegenskaper de siste hundre meterne til målstreken. Det ligger dypt i meg også dette med at man skal yte før man nyter, og helst ta den aller største belastningen selv.
Men jeg gledet meg over min navnebrors seier i Falun, og Kallestads reaksjon førte tankene til 1. Kor 9,24: Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!
De isthmiske leker i det gamle Hellas var forløperen til De olympiske leker og ble arrangert med noen års mellomrom. Paulus visste at mange av hans lesere hadde vært enten tilskuere til eller deltakere i løpet på den om lag 185 meter lange banen nord for byen Korint. Og apostelen oppfordrer altså til å løpe, slik at de kan vinne.
Det er ikke hodekransen av olivengrener eller laurbær Paulus er opptatt av, han bruker stadion som et bilde på å nå vårt himmelske mål som kristne. I dette kapittelet snakker Paulus om å nekte seg selv noe (lønn for å forkynne evangeliet) for bedre å kunne oppnå noe større (andre menneskers frelse). Holder vi oss i bildet fra stadion i Korint, består selvfornektelsen av langvarig trening. Det kan vi krysse av for også for Petter Northug, selv om han slett ikke var alene om det.
For en kristen er løpet på idrettsbanen å sammenligne med trosløpet. For deltar man ikke her, men velger å stå på sidelinjen som tilskuer, uten å ta stilling til invitasjonen til frelse, når man ikke fram. For også en kristen har jo et mål. Om sitt eget løpsopplegg på denne trosbanen sier Paulus i Fil 3,14: «Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.
Også Hebreerbrevets forfatter bruker dette bildet i kap. 12,1–2: «La oss (…) legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi skal være forsiktige med å trekke den seierrike målgangen på Lugnet stadion i Falun for langt. Men Northugs løp minnet meg om noe av dette. Også han hadde mye som kunne tynge ham, men han lot det ikke hindre ham fra å nå målet. Det må heller ikke vi gjøre. Gjennom 50 kilometer hadde han blikket festet på én ting – at det var gullmedalje der framme. Det må også vi gjøre. Konkurrenten Johan Olsson, som gjorde grovarbeidet gjennom store deler av løpet, sa på Skavlan på NRK1 at han ikke en gang så at Northug gikk forbi ham på oppløpet.
«La ingen røve seiersprisen fra dere», oppfordrer Paulus i Kol. 2,18. Vil vi nå fram, må vi løpe trosløpet. Seieren har vi i Jesus, og bare seier er godt nok – akkurat som for Petter Northug.
