Pengebegjærets slave

Det måtte ha skjedd noe med verdiskalaen til Judas Iskariot. Opprinnelig hadde han vært fascinert av Jesus. Han hadde svart ja til kallet – og fikk ansvaret for økonomien. En tillitserklæring!

Men ganske snart merket han fristelsene. Og han ga etter, kanskje med noen indre unnskyldninger: Noen småmynter fra vekslepengene er vel ok? Dessuten: Er et galt å ivareta familien? De har jo dårlig økonomi og er i en sårbar situasjon.

Smått om senn overtok pengene styringen i hjertelivet.

Jesus talte ofte om rikdommens farer. Judas må ha vridd seg hver gang. For dette var rystende tale om rikdommens forførende makt. Kanskje kjente han på en indre konflikt? Kanskje lå han om natten og grublet? Hørte ekkoet av Jesu ord om en rik bonde og om en rik mann som havnet i fortapelsen? Han så kanskje for seg den rike unge mannen som gikk bedrøvet bort?

Likevel fikk den indre utviklingen hos Judas gå sin gang – helt til han en dag sto foran Jesu motstandere:

«Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere? De betalte ham tretti sølvpenger. Fra da av søkte han anledning til å forråde ham.» (Matt 26,14–15).

Pengebegjæret gjorde ham til forræder. «Judaskysset» i Getsemane ble det tragiske klimaks. Men frydet han seg over pengene?

Nei. Den gleden penger kan gi, er ustabil og kortvarig. En dag ser vi ham kaste pengene fra seg. Angeren slo inn. Pengene ble verdiløse. Judas’ skjebne er en advarsel for all ettertid – om pengebegjærets destruktive kraft.