Rapport: Hjemmeboende demente og deres pårørende ble hardt rammet under nedstengningen av Norge, viser ny rapport. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Pandemiens forsømte

Samfunnet åpnes igjen. Vi våger så smått å tro at pandemien går mot slutten. Så er spørsmålet hva vi kan lære, så samfunnet er bedre rustet neste gang noe lignende skjer.

Ett av spørsmålene som absolutt må diskuteres, er hvordan sårbare grupper ble ivaretatt.

En ny forskningsrapport slo denne uken fast at demenssyke som bor hjemme, ble hardt rammet under nedstengningen av Norge. Rapporten bygger på en studie som ble ledet av professor Bettina Husebø ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin ved Universitetet i Bergen.

Les også
Hudløs ærlighet og sårbarhet

Demenssyke hjemmeboende er en av disse gruppene som ikke roper så høyt på egne vegne. Det ligger til sykdommen etter hvert som den skrider frem, at det ikke er så lett å orientere seg og heller ikke å kreve sin rett.

I mange tilfeller bor den syke sammen med en ektefelle som selv kjenner alderen tynge. I tillegg til egne plager, får denne ektefellen en krevende omsorgsbyrde når den andre får demens.

Slik blir det dobbelt sårbart når hjelp og avlastning forsvinner. Mange med demenssykdom fikk nemlig betydelige kutt i hjelpetilbudet i begynnelsen av pandemien, viser rapporten.

Les også
Det må jobbes litt hardere i motvind

Da dagsentre ble stengt og hjemmebaserte tjenester ble kuttet i, fikk det store konsekvenser for dem som hadde bruk for disse tjenestene, opplyser Husebø til VG.

Et av hovedfunnene i rapporten var at de som bodde sammen med en person med demens, fikk større belastninger da de måtte ta over pleieoppgaver på grunn av nedstengningen.

Det gikk også ut over den demenssyke selv. Mangelen på oppfølging og hjelp kan ha ført til økt risiko for helseproblemer, ifølge Husebø.

Les også
Den ensomme pinsemenigheten

Professoren er provosert. Hun mener at denne gruppen ble sviktet under pandemien. «Hjemmeboende med demens er de letteste å glemme. De roper ikke høyt og har ingen talspersoner», sier hun til VG.

Resultatene fra forskningsrapporten er nedslående lesning. Samtidig er det svært verdifullt at uavhengig forskning som dette kan fungere som korrektiv og supplement til den offentlige granskningen. Som kjent skal koronakommisjonen, som leverte sin første rapport i april, fortsette arbeidet til pandemien er over.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Også andre har slått alarm på vegne av de eldste i blant oss. Røde Kors bad tidligere i år om økt innsats for eldre etter pandemien. De kartla hvordan pandemien påvirket hverdagen og livskvaliteten i aldersgruppen 80 år og oppover og konkluderte med at isolasjon og inaktivitet har gått på helsa løs.

Les også
Lever på pappas tro

Hvordan en tar vare på sine eldre, sier mye om et samfunn. For mange eldre ble pandemien svært krevende, enten de bodde hjemme eller på institusjon.

Redselen for å bli smittet gjorde at mange isolerte seg, eller ble isolert på alders- og sykehjem. Strenge regler for besøk gjorde det vanskelig å ha kontakt med familien. Mange har fortalt om inderlig ensomhet.

På mange måter var restriksjonene høyst forståelige. Det var utbrudd av korona på flere sykehjem. Rapporter om høye dødstall på svenske sykehjem lå der som et skrekkscenario en for all del ville unngå.

Les også
Den økologiske krisen er en åndelig krise

I ettertid må erfaringene evalueres. Var restriksjonene forholdsmessige? Gjorde en nok for å hindre at smitten spredte seg, samtidig som en ivaretok beboernes totale helse, integritet og livskvalitet? Ble noen sviktet, slik professor Husebø mener? Kan man i så fall unngå å gjøre samme feil en annen gang?

De samme spørsmålene kan stilles på vegne av andre grupper, som funksjonshemmede i bofellesskap, personer som lever med vold i nære relasjoner eller psykisk syke.

Mange av dem som hadde det vanskelig før pandemien, fikk det verre da samfunnet stengte ned. Dette må vi som samfunn ta lærdom av.

Mange av dem som hadde det vanskelig før pandemien, fikk det verre da samfunnet stengte ned.