Pakten med Abraham

– Det finnes ingen frelse i Abrahamspakten, derfor er jødene like avhengige av Den nye pakt som hedninger, for å bli frelst.

Både Israel og menigheten eksisterer som et resultat av Guds initiativ og trofasthet. Israel eksisterer i dag på grunn av Guds pakt med Abraham, og menigheten av jøder og hedninger eksisterer på grunn av Den nye pakt.

Fredag 5. september stod artikkelen « Er både Israel og kirken Guds folk?» av António Barbosa da Silva, professor ved Ansgar Teologiske Høgskole på trykk i Dagen. Barbosa da Silva trekker frem en rekke viktige momenter omkring kirken og erstatningsteologi, teologisk presenteres også mange viktige perspektiver. Slik jeg ser det, treffer artikkelen likevel ikke mål på det mest sentrale punktet, som gjelder utvelgelsen av Israel. Barbosa da Silva skriver: «Israels utvelgelse knyttes til Abrahams etterkommere og den pakt Gud opprettet med dem på Sinai. Men etter hvert som Israel brøt paktsforpliktelsene, begynte profetene å tale om en «rest».

Guds utvelgelse av det jødiske folk er ikke forankret i pakten ved Sinai, men den er forankret i pakten med Abraham. I Guds kall til Abraham i 1. Mosebok 12, 1-3 gir Gud løfte om et folk, et land og gjennom Abraham skulle alle slekter på jorden bli velsignet. I dette løftet lå budskapet om Messias og frelse til en hel verden.

I 1. Mosebok 15 inngår Gud en ensidig, betingelsesløs pakt med Abraham og hans etterkommere. Det er denne pakten som omtales i Salme 105, 8-10: «Han husker sin pakt til evig tid, ordet han ga, i tusen slektsledd, pakten han sluttet med Abraham, og eden han sverget til Isak. Dette satte han opp som en forskrift for Jakob, som en evig pakt for Israel.»

Paulus setter et tydelig skille mellom pakten ved Sinai og pakten med Abraham Gal 3.17-18: «En pakt som Gud først har gjort gyldig, blir ikke opphevet av loven som kom 430 år senere, slik at løftet settes ut av kraft. Hvis arven ble gitt ved loven, er den ikke lenger gitt ved løftet. Men det var ved sitt løfte Gud skjenket arven til Abraham.»

Videre skriver Barbosa da Silva: «siden jødene generelt har forkastet Jesus som deres Messias, er de som folkegruppe forkastet – under en periode.» Guds pakt med Abraham og det jødiske folk ble ikke opphevet ved jødenes forkastelse av Jesus som Messias. Tvert i mot ble det jødiske folket en prest for verdens nasjoner i det de bar frem sonofferet, Paulus sier i Rom 11.11: Så spør jeg: «Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene» Peter sier endog i Apgj 3.17-18: «Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet, akkurat som rådsherrene deres. Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans Messias skulle lide» (min utheving.)

Det finnes ingen frelse i Abrahamspakten, derfor er jødene like avhengige av Den nye pakt som hedninger, for å bli frelst. Paulus vitner også om dette, Rom 11.26: «På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort gudløsheten fra Jakob.» I Kristus Jesus blir jøder og hedninger sammen podet inn i oliventreet som romerne 11 beskriver.

I dag vender jødene hjem til det landet som Gud engang gav dem, slik bortimot alle profetene vitnet om. Aldri har et folk blitt drevet ut fra sitt land, for så etter 2000 år komme tilbake. Mot alle odds, på asken av Holocaust reises denne nasjonen opp på nytt. Dette skjer fordi pakten med Abraham og utvelgelsen av Israel fortsatt gjelder. Fremover kommer denne nasjonen til å spille en sentral rolle i de store hendelsene i Guds frelsesplan.