Er både Israel og kirken Guds folk?
Både erstatningsteologien og tanken om to parallelle pakter kan lede til antisemittisme og jødeforfølgelse. Og det ser ut at uansett hvilken av de to oppfatningene man forsvarer, får man stor motstand.
I den aktuelle debatten som har vært i ulike aviser – mens siste krig i Gaza har pågått, kan debattantene deles inn i to grupper. Den ene som hevder at Israel er ikke lenger Guds utvalgte folk. Den kristne kirke har «overtatt» Israels plass som Guds folk. Dette syn på Guds utvelgelse kalles erstatningsteologi. Den andre gruppen av debattanter hevder at Israel fremdeles er Guds utvalgte folk. Ifølge dette siste synet finnes det to parallelle pakter/utvelgelser. Men ofte klargjøres ikke forholdet mellom Guds to utvalgte folk. I den siste gruppen finnes det kristne og jøder som anser at evangeliet ikke skal forkynnes for jøder fordi de har sin egen vei til frelse. Paulus forsvarer én frelsesvei, nemlig troen på Kristus (1 Tim 2,5).
Både erstatningsteologien og tanken om to parallelle pakter kan lede til antisemittisme og jødeforfølgelse. Og det ser ut at uansett hvilken av de to oppfatningene man forsvarer, får man stor motstand. I det følgende vil jeg fra systematisk teologisk synsvinkel vise på en tredje oppfatning som i følge Paulus tar hensyn til hele Bibelen. I følge denne oppfatning må evangeliet forkynnes for alle mennesker jøder inkludert (Rom. 1,16, 1 Tim 2,5; Rom 10,17).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Erstatningsteologien har en lang historie som begynte med Barnabas brev (131 e. Kr.), Justin Martyr (død år 165 e.Kr.) og Johannes Chrysostomos (344–407). Og denne teologien har dukket opp i kirkens historie helt fram til i dag. Fram til Vatikankonsilet II (1965) hevdet den romersk-katolske kirke blant annet at utenfor den romerske kirken fantes ingen frelse (extra ecclesiam nulla salus). Erstatningsteologien oppstod som en konfrontasjon mellom jødedommen og kristendommen i Romerriket, og den har både en bibelsk og en politisk begrunnelse. Det som skrives her gjelder den bibelske begrunnelsen, rettere sagt Paulus’ syn på jødenes plass i Guds frelsesplan i følge hans tolkning av GT.
I sin verste form, anbefaler erstatningsteologien de kristne å hate og å drepe jøder som en gudstjeneste (http://da.wikipedia.org/wiki/Erstatningsteologi) (jf korstogene). Noen erstatningsteologer argumenterer at jødene forkastet og drepte Jesus som den lovede Messias. Som en konsekvens av dette, har Gud forkastet Israel og erstatt dem med kirken. Men både Rom 9–11 og Apg 4,27b, argumenterer mot en slik tenkning.
Siden 1965 og andre Vatikankonsilets slutt, tok den romersk-katolske kirken avstand fra forkastelsesteologien. Den katolske kirken har også bedt jødene om tilgivelse for den store lidelse som kirken har forårsaket dem. Den katolske kirken må ha oppdaget at det ikke var jøder alene men hele menneskeligheten som korsfest Jesus, slik NT framstiller saken: nemlig «[…] både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningene og Israels stammer» – som gjorde dette (jf. Apg.4, 27b).
Erstatningsteologien er ikke en nødvendig betingelse for antisemittisme. Den er imidlertid en tilstrekkelig betingelse for kristen antisemittisme. Om kristne erkjenner jøder som Guds utvalgte folk, kan den kristne antisemittisme opphøre, men jødeforfølgelse kan fortsette fra ikke-kristne, slike forfølgelser som jøde opplevde i Egypt (2 Mos.1,1f), Babylon (Dan.3,1f) og Persia (Ester 3,1f), og så videre.
I Rom 9–11 med støtte i mange bibeltekster i GT (2 Mosebok, 5 Mosebok, Jesajas, Hosea, Joel, etc.) argumenterer Paulus dels for at Gud ikke har forkastet sitt folk og dels for Israels legitime plass i Guds frelsesplan. Paulus’ argumentasjon forsterkes med Gal 4,22f. og Ef 2. I følge NT skjedde den nye, nådens pakt – mellom Gud og alle folk – inklusive Israel – gjennom Jesus liv, undervisning, død og oppstandelse. Beretningen om denne hendelse (som jo utgjør det NT kaller evangeliet) utgjør den nødvendige og tilstrekkelige vei til frelse for alle (jfr. Apg.4,12; Åp 22,19).
De n nye paktens vilkår, i motsetning til det «gamle», er ikke lovlydighet, men mottagelse av Guds nåde i Kristus (Gal 4,22) som gir syndernes forlatelse (Matt. 26,28). Den nye pakten/forbundet besegles med Jesu blod, dvs. hans død på Golgata kors. Og den nye pakten er ikke mellom Gud og en person og ikke heller mellom Gud og én nasjon. Den er mellom Gud og alle folk (jf Ef 2,13-15f; Åp 5,9). Majoriteten i urkirken var jøder, og Jesu apostler var jøder. Jesu etterfølgere sprenger altså alle etniske og sosiale grenser, slik at det omfatter kvinner og menn, slave og fri, jøde og ikke-jøde. «Hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,28–29; jf. Ef 2:11ff; Åp 5:9ff).
Denne undervisning som Paulus gir om Israels status i Guds frelsesplan, er viktig av ulike grunner: a) Paulus var jøde, b) liksom andre jøder, forfulgte han den kristne kirken i sitt ivrige forsvar av jødedommen, c) han hadde mange og mye alvorlige konfrontasjoner med troende jøder etter sin konvertering til kristendommen, d) likesom Moses (2 Mos. 32,32), elsket han Israels folk så høyt at han sier: «Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn» (Rom. 9,3) og e) i NT er det bare Paulus som på en systematisk måte analyserer Israels folks plass i Guds frelsesplan. Se her følgende to relative lange og sammenhengende tekster: Rom 9–11 samt Ef 2,11–22.
Israels utvelgelse knyttes til Abrahams etterkommere og den pakt Gud opprettet med dem på Sinai. Men etter hvert som Israel brøt paktsforpliktelsene, begynte profetene å tale om en «rest» (Jes. 10,22–23) som vendte om, mens det store flertall av folket vendte seg bort fra sin Gud. Denne tanke blir i NT tatt opp av både Jesus og Paulus. Jesus identifiserer sine 12 disipler som Abrahams barn, slik at de symboliserte det nye Guds folk (Joh. 8:37ff). Det nyttet ikke å påberope seg at man var Abrahams etterkommere for å være Guds folk, man måtte være Jesu disippel. Paulus skriver: «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom. 9,6–7). Kirken som det nye gudsfolket er de som bekjenner at «Kristus er Herre». Kirken er den «rest … som Gud i sin nåde har utvalgt» (Rom 11,5). Den nye paktens tegn er dåp og ikke omskjærelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Paulus ble konfrontert med et dilemma i spørsmålet om jødene er forkastet som Guds folk. På den ene side kan han si at jødene «slett ikke» er forkastet (Rom 11,1–2), mens han like etter sier at «de ble forkastet» (Rom 11,15), men bare under en periode. Når han sier at de «slett ikke» ble forkastet, bruker han seg selv som eksempel. Siden han selv bekjenner at «Kristus er Herre», tilhører han den omtalte rest av jøder som skal bli frelst. Derfor er han selv et eksempel på at han som jøde ikke er forkastet. Men siden jødene generelt har forkastet Jesus som deres Messias, er de som folkegruppe forkastet – under en periode. De har ikke Abrahams tro, slik Paulus definerer den, og er derfor ikke Abrahams barn» (Gal 3,7). Og da sikter han til tro på Jesus som Messias.
I lys av evangeliet tolker han GTs profetier om Messias og oliventreet som symbol på Israel for å vise jødenes plass i Guds frelsesplan og dermed deres forhold til kirken. Han svarer uttrykkelig at Gud ikke har forkastet sitt utvalgte folk, Israel.
På den annen side fremholder han at kirken må ikke være hovmodige over jødefolket, slik han sier det i sitt billedspråk: «Noen av grenene er nå brukket av, og du [hedenske kristen] som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant grenene og har fått del i sevjen fra roten sammen med dem (jødene). Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene! […] Kanskje du vil si: ‹Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.› Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige grenene [jøder], så skal han heller ikke spare deg» (Rom 11,17–21).
På den ene siden, «på grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender». På den annen side: «på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud for fedrenes skyld» (Rom 11,28). Gud angrer ikke det kall han en gang ga dem, legger Paulus til. Paulus løser sitt dilemma om Israels plass i Guds frelsesplan slik: «Brødre, jeg vil si dere en hemmelighet, så dere ikke skal ha for store tanker om deres egen forstand: En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall. På den måte skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: …» (Rom.11,25f). (Jf Jes. 59,20f; 27,9). Israel fortsetter i Guds evige frelsesplan. Det er hedninger som av nåde kom inn i denne plan og ble Israels medarvinger.
