På tide med en ny radikalitet

For kristne i dagens Europa er det for defensivt å være konservative. Vi trenger å fremelske en ny radikalitet. Ikke en radikalitet som trekker oss bort fra Guds ord, men en radikalitet som trekker oss tilbake til Guds ord.

Kristent lederskap i dagens Europa kan lett bli en kamp om å holde på skansene så lenge vi kan. Men verken historien eller statlige privilegier kan i det lange løp sikre kirkens vitalitet og oppslutning. Vi kan spissformulere det slik: For kristne i dagens Europa er det for defensivt å være konservative. Vi trenger å fremelske en ny radikalitet. Ikke en radikalitet som trekker oss bort fra Guds ord, men en radikalitet som trekker oss tilbake til Guds ord.

Det finnes mange grunner til å kritisere utviklingen i samfunnet, og vi kan ikke tie om det vi ser rundt oss. Samtidig er det ikke overraskende at mennesker som ikke anerkjenner Bibelen som Guds ord, ikke ønsker å leve etter Bibelens idealer. I løpet av de neste årene kommer vi med stor sannsynlighet til å se flere eksempler på at samfunnet beveger seg bort fra Guds ords veiledning. Både i samlivsetikken, i synet på livet og i respekten for Guds hellighet. Spørsmålet for kirken er hvordan vi forholder oss til dette.

Enkelt sagt må det være viktigere å selv formulere et positivt alternativ enn å nøye seg med å kritisere det bestående.

Denne uken har jeg for tredje gang deltatt på European Leadership Forum. Disse samlingene er ikke spesielt godt kjent i Kristen-Norge, men har de siste årene fått stor betydning som møteplass for kristne ledere fra hele Europa. I Norge er det særlig de lutherske organisasjonene som har sendt en god del av sine ledere hit. I år var antall norske deltakere i overkant av 20.

På en slik arena kan man samle både en faglig kompetanse og en åndelig tyngde som det totalt sett er vanskelig å mobilisere i det enkelte land. Slik fungerer forumet både utviklende og inspirerende for deltakerne.

De omkring 700 deltakerne er inndelt i drøyt 30 mindre nettverk, hvor man spesialiserer seg innenfor ulike fagdisipliner og ulike sider ved kristent arbeid. I teolognettverket, hvor jeg deltok, møtte vi svært kompetente forelesere fra ulike land som på ulike måter drøftet hvordan vi forstår Guds ord i vår tid, og hvordan teologer med et evangelisk eller evangelikalt utgangspunkt best kan forholde seg til sine faglige omgivelser.

Det som likevel gledet meg aller mest med disse samlingene var temaet for den første bolken. Der var ikke temaet akademiske betraktninger, men snarere en åpen samtale om hvordan det går med den enkeltes bibellesning og bønn. Det innebærer ikke noe kompromiss med det faglige, men en integrasjon av faglig dyktighet og åndelig liv.

I dette ligger også noe av det som gjør European Leadership Forum til en så verdifull arena. For visst trenger vi å utvikle vår egen kompetanse. Vi trenger å lære, og vi trenger å bryne lærdommen vår på andre som også har lært. Men sammen med, og enda mer enn dette, trenger vi å leve i sant åndelig fellesskap med Herren. Bibelen er ikke gitt oss kun for akademiske eller litterære undersøkelser. Bibelen er først og fremst gudgitt åpenbaring.

Et par glimt fra noen av talene: Diane Langberg er psykolog, og har spesialisert seg innen traumebehandling. Hun snakket engasjert og innsiktsfullt om lidelsen i verden, og kirkens ansvar i forhold til denne.

Men hun snakket også om den lidelsen kirken kan påføre mennesker, ikke minst gjennom overgrep. Hun illustrerte et av hovedpoengene sine med en tankevekkende fortelling fra et besøk i Cape Coast Castle i Ghana. Her ble slavene samlet i før de skulle sendes over havet og aldri komme tilbake. De kunne bli holdt i dette rommet så lenge som tre måneder.

Umiddelbart over dette skrekkens rom lå det et kapell. Gudstjenestedeltakerne kunne høre slavene som ropte i fortvilelse og angst under dem, og slavene kunne høre de kristne som feiret gudstjeneste like over dem. For et fryktelig paradoks, og for en illustrasjon over hvordan vi i vår innbilte fromhet kan fortsette vår gudsdyrkelse samtidig som vi ignorerer uretten som finner sted like foran øynene våre.

Den siste kvelden talte Michael Oh, leder av Lausanne-bevegelsen, til forsamlingen. Med utgangspunkt i Romerbrevets 12. kapittel utfordret han de troende til å våge å være annerledes. Han sa at den største trusselen mot kirken er nettopp hennes ledere. Deretter gikk han konkret til verks, med utgangspunkt i Cape Town-erklæringen fra 2010, og snakket om to kardinalsynder for ledere: å forveksle åndelig begavelse med åndelig modenhet og å forveksle fruktbarhet med helliget.

Et menneske kan være rikt utrustet med åndelige gaver uten at den åndelige modenheten nødvendigvis er sterkt utviklet. Og en menighet kan oppleve vekst eller fremgang uten at dette nødvendigvis sier mye om hvorvidt lederskapet lever hellige liv.

Michael Ohs anliggende var ikke å refse samfunnet, men å utfordre kristne ledere. En slik radikalitet trenger vi. Avslutningsvis ba han om «ikke noe mindre enn» vekkelse i Europa. Den bønnen kan vi gjerne stemme i.

Det må være viktigere å selv formulere et positivt alternativ enn å nøye seg med å kritisere det bestående.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen