Oppgjør og tilgivelse

Vi kan ikke bruke livet vårt på å vente på at andre tar oppgjør med den synd de har begått mot oss.

Tilgivelse er et kjært ord. Hvor godt er det ikke å bli tilgitt når vi har «gått over streken» i ord eller handling? Slik er det i mellommenneskelige forhold; slik også i vårt forhold til Gud.

I den kristne kirke er tilgivelse et kjerneord. Syndenes forlatelse er selve forutsetningen for både vår frelse og vår tjeneste med evangeliet.

Men syndenes forlatelse betyr ikke syndenes tillatelse. Gud ser ikke mellom fingrene med vår synd. Rett kan aldri holdes nede av urett. Tilgivelse forutsetter alltid plassering av ansvar og nødvendigheten av oppgjør.

«Hovedoppgjøret» tok Kristusfor oss da han tok på seg vårt ansvar ved å dø på korset forvåre synder. «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene» (Ef. 1,7). Tilgivelsen kostet altså Guds sønn livet; den var ingen bagatell.

Hva så med forholdet til våre medmennesker? Noen ganger er det lett å tilgi. Små filleting og engangsforeteelser legger vi fort bak oss. Innsikt i egne skrøpeligheter skaper forståelse også for andres feiltrinn. Vi er i samme båt.

Tilgivelsen sitter nok lenger inne når noen unnskylder sin synd. Vi har vel alle hørt utsagn som, for eksempel, «vi er alle syndere», «vi er alle skrøpelige mennesker som gjør feil», eller «vi er sprukne leirkar».

Feil bruk av slike utsagn bidrar til å bagatellisere eget ansvar for uretten som faktisk begås. For meg er dette ensbetydende med åndelig maktmisbruk.

La oss like godt innrømme det. Noen ganger er det vanskelig å tilgi. Alt kommer selvsagt an på hva saken dreier seg om og hvordan den berører oss. Spesielt vanskelig er det når de som begår overtramp mot oss, ikke ser at de selv har et forklaringsproblem.

Aller verst er det når de som har utsatt oss for usannheter, krenkelse, baktalelse, sammensvergelser eller «dolkestøt», faktisk forventer at vi strekker ut en hånd til dem!

På den måten oppmuntres vi til å overse eller glatte over det andrehar gjort mot oss. Vi blir sittende med ansvaret for deres misgjerninger. Vi blir problemet.

Er rett av oss å bagatellisere de mennesker som har krenket oss, utsatt oss for løgn eller halvsannheter, eller som har brukt oss som støtdempere for sine spisse albuer, sitt narsissistiske selvbilde eller sin kyniske maktmisbruk?

Det er det slett ikke! Sannheten må aldri holdes nede, usannheter eller overgrep må aldri pyntes på, skjules eller få mulighet til å vokse i omfang. Det er likevel svært krevende når ærlighet, oppriktighet, selvinnsikt, anger og vilje til oppgjør synes fraværende.

Tilgivelse må aldri innebære at noe feies under teppet. For det som feies under teppet, feies i virkeligheten inn i fremtiden.

Ingen setter vel en plasterlapp på en ondartet kreftsvulst i den tro at svulsten forsvinner helt av seg selv? Nei, la oss heller kalle en spade for en spade!

Å be om tilgivelse uten egentlig å ha gjort noe galt, er å undergrave eget menneskeverd og selve sannheten. Om noen som har krenket oss forventer at vi skal tilgi demeller overse det de har gjort mot oss, er dette dobbel krenkelse.

Så kan det likevel komme et punkt hvor vi faktisk ender opp med å tilgi dem som har gjort oss urett. Ikke fordi vi gir dem rett i det de har utsatt oss for, eller fordi de fortjener tilgivelse, men fordi vi bestemmer oss for at uretten ikke skal lenger skal få ta kontroll over oss og for at den ikke skal tappe oss for krefter.

Vi ønsker å komme videre i livet! Dette skjer ikke ved at vi går på akkord med det vi mener er sant, eller ber om unnskyldning for noe vi vitterlig ikke har gjort.

Nei, vi legger fra oss ansvaret og overlater det til Gud, han som dømmer levende og døde og som tilgir synd. Vi kan ikke bruke livet vårt på å vente på at andre tar oppgjør med den synd de har begått mot oss.

Å be om tilgivelse når vi faktiskhar gjort noe galt, er derimot befriende. «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1 Joh 1,8-9).

Ved å bekjenne den synd vi faktisk har gjort overfor Gud og medmennesker, gir vi sannheten rett. Sannhet frigjør! Dette er likevel ikke lett.

Vi kan kjenne oss ydmyket, fordi vår stolthet rammes. Likevel leder det til noe godt. Vi tar selv ansvar, våre medmenneskers ære gjenopprettes, sannheten seirer, og vi kan igjen stå med rak rygg.

Tenk om alle enkeltmennesker i familie, nabolag, menigheter og arbeidsplasser våget å ta oppgjør med urett! Spørsmål om ansvar, sannhet, oppgjør og tilgivelse bør aldri tas lett på.

Dette gjelder kanskje ikke minst de av oss som har lederposisjoner, som jevnlig bestiger talestolen i menigheter og forsamlinger, og som preker varmt om «syndenes forlatelse».

Dette er på ingen måte noe lettvint. Ofte ser vi heller ikke selv den urett vi har begått mot andre og som vi bærer med oss opp på prekestolen. Kyrie eleison! Herre, miskunne deg over oss!