Ønsker Gud å fordrive og drepe palestinere?

Haakonsens innlegg kommer farlig nær en oppfordring til folkemord, endatil fremstilt som Guds vilje. Selv opplever jeg dette som sjokkerende lesning. Haakonsen insisterer imidlertid på sitt standpunkt. De som er uenige med ham, har «mangel på bibelinnsikt».

I Dagen mandag 10. august har Per Haakonsen et innlegg under tittelen «Guds finger i historien». Her tar han til orde for at det er Guds vilje at Israel i dag skal fordrive arabere fra det gudgitte landet. Haakonsen viser til den gammeltestamentlige historien, der folkeslagene i Kanaan ble fordrevet eller (oftest) drept, for at Israel skulle innta landet.

Den samme Guds vilje utspilles i dag, mener Haakonsen. Sitat: «...siden det var Guds vilje at de innfødte skulle fordrives ved erobringen av Kana’an, må vi tro at det er den samme Guds vilje som gjør seg gjeldende i dag. Kana’an har helt fra begynnelsen av vært gitt jødene som deres hjemland. Og dersom den innfødte befolkning – nå palestinere – ikke vil bøye seg for israelsk overhøyhet, må de fordrives. Akkurat som første gang.» Dette er en åndskamp, sier Haakonsen, der Israel er på Guds side, og araberne som står imot, er på satans side.

Haakonsens innlegg kommer farlig nær en oppfordring til folkemord, endatil fremstilt som Guds vilje. Selv opplever jeg dette som sjokkerende lesning. Haakonsen insisterer imidlertid på sitt standpunkt. De som er uenige med ham, har «mangel på bibelinnsikt», de «former Gud i [sitt] eget bilde.» Hans artikkel viser behovet for seriøs teologisk refleksjon og dialog rundt disse spørsmålene. Dette vil forhåpentligvis kunne føre standpunktene i sunnere retninger. Her er det bare rom for noen korte punkter.

For det første er det et behov for kontakt med seriøs moderne historieforskning. Den forskningen vil kunne fortelle oss at de gammeltestamentlige fortellingene om Israels inntakelse av Kanaan har ideologiske og mytiske trekk, og ofte ikke kan tas som faktisk historie. Forskningen vil også kunne fortelle oss at idéen om at guder påbyr å utrydde folkeslag, var felleseie i Midtøsten på denne tiden.

Det er ikke noe eksklusivt for Israel. Dermed må man også sette seriøse spørsmålstegn ved tanken om at Moselovens påbud i denne retningen er direkte åpenbaringer av den sanne Gud. I det aller minste må man si at gudsbildet her er vesentlig formet av rådende kultur. Dermed er det problematisk å trekke linjer direkte frå det gammeltestamentlige gudsbildet og over i vår tids politiske konflikter i Midtøsten. (For referanser, se Coogan (red), Oxford History of the Biblical World; Stark, Human Faces of God).

For det andre er Haakonsens Israels-forståelse dypt problematisk i lys av Det nye testamente. Det er sant at Paulus ikke er en «erstatningsteolog». Hans oppfatning er at det etniske Israel (Abrahams kjødelige etterkommere) er Guds utvalgte folk. Imidlertid ble Jesus sendt som Messias til dette Israel, og jødene ble kalt til omvendelse, fornyelse, tro og fremtidshåp.

Når man leser evangeliene, ser man at de profetiske løftene siteres gjentatte ganger; de kobles til det som skjer i og rundt Jesus i det han møter Israels folk (klarest i Luk 4, eller se Apg 1-2 og utover). De kobles derimot ikke til en fremtidig politisk plan for staten Israel. Det sentrale fokus for Jesus og apostlene er Guds menighet, kirken. Kirken er det sanne Israel, som består av etniske jøder som skaper kontinuitet med Guds folk i den gamle pakt, samt hedninger som er «podet inn på treet». (For referanser, se diverse arbeider av N. T. Wright, grundigst i hans «Paul and the faithfulness of God» samt hans romerbrevskommentar).

For det tredje er det grunn til å reflektere over hva som bør gjelde som sentralt for en kristens tro og livsførsel. Haakonsen opererer med et intrikat system for bibellesningen. Slike ting kan det være interessant å fundere på, selv om man bør huske på at både Bibel, liv og virkelighet er for komplekse størrelser til å settes inn i ett system. I alle fall: Når systemet som man arbeider med, ender opp med en oppfordring til fordrivelse av palestinere og i verste fall folkemord, bør varsellampene blinke tydelig.

Man trenger faktisk ikke å vise hvor systemet har gått galt, eller å ha dyp teologisk ekspertise, for å vite at noe har gått alvorlig galt her. Det holder at man lar det sentrale få være sentralt, nemlig – etter Paulus’ egne ord – «tro, håp og kjærlighet». Jesus, vårt forbilde, talte selv ofte om dom, det er sant. Men han oppfordret ikke til fordrivelse og drap. Han irettesatte derimot sine disipler, som ville by ild fare ned over samaritanerne. Han sa: «Elsk deres fiender» og «Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.» (For mer om temaet anbefaler jeg Oliver O’Donovan, Self, World, and Time, vol. 1).