Når folket er kirke

Det kan bli smått med religionsfriheten når staten og majoritetsbefolkningen får sikret og legitimert sin ideologi ved en så formidabel organisasjonsstruktur som Den norske kirke.

Antall utmeldinger av Den norske kirke har økt. Det utløser refleksjon over avkristningen og fremfor alt Den norske kirkes fremtid. (Hallgeir Elstad: «Flere forlet Den norske kyrkja», Dagen 29.7). Statistikken lyver ikke. I 2013 meldte 5464 seg ut, året etter 11003.

LES: Prost kobler knivdrap i Israel med den norske homokampen

Utmeldingsprosessen begynte for alvor i 1970 med 7660 utmeldte, 1975: 5097; 1978: 11755; 1980: 9900. Fra 1983 har antallet variert noe, men det har aldri vært under 5000. Fallet i antall døpte (nå 59 prosent av de fødte) gjør at dåpsprosenten er blitt lavere enn konfirmasjonsprosenten.

Et nytt trekk i bildet er de mange kirkeaktive som ikke lenger døper barna sine. De skal få «bestemme selv», heter det. Tradisjonelt er enhver folkekirke en «sakramentkirke» med barnedåpen som grunnmur. Forvitrer barnedåpen, forvitrer folkekirken. I Grunnloven (av 2012) gjør staten det klart at Den norske kirke skal være en folkekirke, og at staten vil støtte nettopp denne kirken (Grl § 16).

Her føres en gammel tradisjon på sin måte videre. «Fromheten styrker rikene», mente den dansk-norske kongen. Og han innførte på 1700-tallet alminnelig opplæring av folket i kristen tro og inderlighet etter pietistisk mønster. Pontoppidans forklaring måtte alle tilegne seg.

Slik sikret og vedlikeholdt kongen sammenfallet mellom menighet og samfunn, som er et av folkekirkens avgjørende kjennetegn. Tradisjonen fra pietistkongen har gjennomgått store endringer, men den har vart ved i grunnskolens kristendomsundervisning til et stykke ut i etterkrigstiden. Ved innføring av KRLE/RLE-faget på 1990-tallet ble denne tradisjonen definitivt antikvert.

Også det liberale demokrati, som vi fikk i 1814, har en visjon om sammenfall mellom samfunn og «menighet». Samfunnets lemmer skal gjennomsyres av ett og det samme ideologiske tenkesett og ha den samme moderne moral. Derfor har også demokratiet hatt sitt opplæringsprogram, noe som dets ideologer (blant andre Montesquieu) så behovet for alt på 1700-tallet. Det var nødvendig at folket ble opplært i demokratiske dyder.

I Norge, som på en gang var en luthersk konfesjonsstat og et liberalt demokrati, var det lenge slik at opplæring av folket i lutherdom skulle sikre og vedlikeholde enhet mellom samfunn og menighet.

Dels ved siden av, dels integrert i kristendomsopplæringen gikk oppsedingen i de demokratisk-liberale ideer og dyder. I dag må man på kirkelig hold innse at man har tapt kampen om hva folket skal opplæres i. Ikke lutherdom, men liberalistisk sekularisme er blitt den nye «barnelærdommen».

Kjernen i denne «barnelædom» er nokså enkel: Målet for menneskenes liv er lykkelig realisering av selvvalgt identitet. Det krever frigjøring fra fortidens dogmer, autoriteter og naturens «tvang» og begrensning. Den enkeltes «lykke» må ikke hindres av ytre barrierer eller påtrykk utenfra.

Det liberale menneske opptrer offentlig med inderlig mildhet og empati overfor andre. Slik at det utvikles et mykt kommunikativt rom i kirke og samfunn. Men det styres også av inderlig aggressjon overfor ideologiske avvikere, særlig kristne som fastholder kirkens tradisjon i tro, etikk og fromhet.

Den norske kirke vil i løpet av høsten kunne ta et langt skritt i retning av å integrere seg selv i det sekularistiske samfunnsfellesskap. Det vil bidra sterkt til at dette fellesskapet vil kunne samle hele det norske folk. Den norske kirke vil som «åpen folkekirke» få en legitimerende funksjon innen det store samfunnsfellesskapet.

Som sådan har den en grunnlovsfestet støtte fra staten. Dens statspålagte folkekirkelige ordning sikrer ikke bare basis i folket, men en betingelsesløs folkelig styring av kirken. Alle døpte har gjennom kirkelig demokrati den avgjørende styringsmyndigheten i kirkelivet, siden de velger de kirkelige råd. Og majoriteten av de døpte har tilegnet seg den statsautoriserte «barnelærdom», den sekularistiske liberalisme. Selvsagt skal den forme kirken.

Den norske kirkes styrende organer har folkekirken som overordnet ideal. Men på det punkt har man knapt noe valg. Man må være lojal mot statens grunnlov. Dette er tunge sosio-kulturelle og politisk-økonomiske realiteter som produserer en teologisk/ideologiske overbygning for en kirke integrert i det det sekulariserte folkefellesskap.

Grunnlovens § 16 slår fast at «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse.» Det kan bli smått med religionsfriheten når staten og majoritetsbefolkningen får sikret og legitimert sin ideologi ved en så formidabel organisasjonsstruktur som Den norske kirke.

For kristne som avviser den sekularistiske liberalismen, dens tro og moral, kan det bli svært trange kår. Det er ved kamp for «fri religionsutøvelse», de kan begrunne sin legitimitet i det norske samfunn. Det betyr innsats for et demokrati som ennå ikke er blitt totalitært ved den sekularistiske liberalismes hegemoni.