UFORSTANDIGE: Det var sterkt å lese at Gud taler til noen om at halvparten av kristne i menighetene rundt omkring hører til de uforstandige jomfruene, skriver innsenderen. Foto: Keith Levit / Adobe stock

Om å sette hverandre i båser

Jeg leste artikkelen i KS nr. 28/29 «Dette må jeg dele» av Jarle Karlsen, ledende eldste i pinsemenigheten på min barndoms øy Stord. Det var sterkt å lese at Gud taler til noen om at halvparten av kristne i menighetene rundt omkring hører til de uforstandige jomfruene?

Les også
– Dette må jeg dele

Det er greit med tolkninger, men «Så sier Herren» skal en være forsiktig med.

Men det første jeg tenkte på da jeg leste var at igjen blir mennesker satt i båser, fordelt etter noens overbevisning og sterke meninger som en tror kommer fra Gud. Og igjen er det det seksuelle som er den store synden som setter oss i disse båsene som gode eller dårlige «jomfruer», som forstandige eller uforstandige.

Hvem andre enn Gud kan gjøre det? MEG hører dommen til, sier Han. Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du så er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du gjør jo det samme selv, og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som gjør slikt. Rom. 2. 1-2. Vi vet jo at når vi peker så er det tre fingre som peker tilbake på en selv.

Les også
En erfaring bare for pinsevenner?

Som en predikant sa: «Jeg er satt til å forkynne Guds kjærlighet og nåde, ikke å sortere fiskene jeg får». Syns det var godt sagt jeg.

Jeg må si at jeg aner en stor misforståelse av Gud i denne artikkelen. For hva med de andre syndene da? Baksnakkelse, halvsannheter, begjær av forskjellig slag, skjulte synder som går under radaren osv.

Men igjen handler syndelivet om det seksuelle!

Les også
Hva vinner vi med å stå på barrikadene?

Da jeg vokste opp på 50 og 60-tallet var det veldig mye som var synd. Kino, dans, TV, alkohol, røyk, bukser på jenter, hårsveis på gutter, sminke, ja you name it. Særlig mange ungdommer trakk seg etter hvert bort, de følte seg fordømt. De vokste kanskje opp i menigheten, var med i barnearbeid, ble med i sanggruppe eller ledelse, men fikk beskjed om, eller fikk en følelse av at de kunne ikke «gå slik» eller «se sånn ut» i menigheten.

Etter hvert følte de mer og mer at de ikke kunne leve i et så trangt «system», og trakk seg unna. Og de fleste kom aldri tilbake! Jeg kjenner flere som har opplevd dette. Og jeg skylder på «pekefingeren» til kristne som mener seg å ha forstått skriften helt og fullt, og mener å sitte med sannheten.

Les også
Dette drikker kristenprofilene til julemiddagen

Heldigvis har mye av dette jeg nevner ovenfor blitt endret i dag. Men hos mange av dem som vokste opp på den tiden henger dette igjen. Likevel er jeg ganske sikker på at flere enn vi tror har en tro inni seg, ber til Gud og har sitt åndelige liv, men menigheten vil de ikke ha noe med å gjøre. Har vi kristne skutt oss selv i foten?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jesus sa det klart: «Synden er at dere ikke tror på meg». Johs. 16. 9-10. Han tok all synd under samme «kam» og fortalte hva som skulle til. Tro på Jesus, ta imot Ham.

Når vi begynner å være ydmyke, innrømmer at vi bare forstår stykkevis og delt, og tåler at andre har forstått Ordet litt annerledes, da faller pekefingeren ned. Til og med katolikker blir frelst, skrives det som noe fantastisk. Jeg tror mange katolikker er frelst og lever et sunt og godt kristenliv, noen faktisk sannere enn i mange andre trossamfunn.

Les også
Pastorflukt
 fra pinse-
menighet

Jeg tror vekkelsen kommer når vi slutter å dømme, når vi slutter å peke, når vi slutter å være harde mot hverandre. Slutter å være opptatt med hva vi kan peke på. Jeg tror at vi som kristne gjennom alle tider har vært altfor opptatt med hva som er synd, og særlig på det seksuelle plan. Det er jo fordi at det er det synlige, mye av det andre som skjer i andre former, i tanker og sinn er oftest usynlig. Det kommer ikke frem.

Men denne holdningen, denne stadige pekefingeren om hva som er rett og galt har ført til at mennesker har blitt borte fra menighetene og ikke vil ha noe med oss kristne å gjøre, iallfall ikke å gå i en menighet. Hvis ikke vi ser og innrømmer akkurat dette så er vi på feil vei.

Denne stadige pekefingeren om hva som er rett og galt har ført til at mennesker har blitt borte fra menighetene.

Synd er nemlig ikke fordelt i stor eller liten synd. Hvem står seg ovenfor Gud uten Hans kjærlighet og nåde? Hvem kan si at «Jeg lever rett i alle ting, jeg er uten synd?» Hvem kan si at «Jeg har forstått alt hva Bibelen sier?»

Jeg tror ikke vi har en Gud som sitter og veier for og imot om hva vi er som mennesker. Han vet at vi synder, han vet at vi bryter regler og bud, men han har sagt at «den som tar imot Jesus, skal få tilgivelse, bli renset og bli et nytt menneske». 2.Kor. 5.17.

Og tilgivelse trenger vi hver dag, hver eneste en av oss.

Les også
Hva vinner vi med å tillate synd?

Vi lengter alle etter vekkelse i våre menigheter. At mennesker får møte Jesus, og at den Hellige Ånd får åpenbare seg i menigheten. Først da blir det en mektig åndsatmosfære som rører ved mennesker. Og hvis pekefingeren senkes, og mennesker blir møtt med forkynnelse om Guds grenseløse kjærlighet og nåde, da blir mennesker løst og fri.

For det er Guds kjærlighet og nåde som frelser oss alle, og når den kommer i fremste rekke, da får vi også det vi lengter etter.