Om å flomme over av det vi allerede kjenner

Lukas sine to første kapitler er et godt sted å være nå. Alle hovedpersonene der har noe felles, det hjertet som Gud ofte oppfordrer folket til å ha i Det gamle testamente. 

Gjennom profetene og i Salmene ber Gud folket om ikke å stole på egne krefter. Ikke søke hjelp hos sterke naboland eller andre guder. Men å holde seg rene og trofast vente på Herren.

Personene vi møter hos Lukas er ikke rike og ikke i høy posisjon. Men de tror at Gud lønner den som venter. At han tar seg av de små. At han kan snu makten og ta den fra undertrykkerne.

Maria går opp i fjellbygdene til sin slektning Elisabet. De bærer begge i seg det som skal komme. Når de møtes, blir Maria fylt av Den hellige ånd og bryter ut i en lovprisning.

Vi kan tenke at alt Maria sier er spontant rett ut av luften. Men legg merke til at hun sier det profetene og Salmene har uttrykt. Hun kopierer ikke formuleringene ordrett. Hun sier det på sin måte, slik er det når man kjenner et stoff spesielt godt. 

Maria var en del av en kultur som ventet. Fra hun var barn må hun ha levd i disse tekstene. Når Maria forstår at nå skjer det, så flommer hun over av det hun allerede kjenner. Det samme gjelder flere i Lukas sin fortelling.

Kan vi være fellesskap som venter sammen, mens vi lever i ordene som gir håp og glød? Så vi kan flomme over av det vi allerede kjenner når tiden kommer.