Om å be og aldri bli trett

I prekenteksten for kommende søndag oppfordrer Jesus disiplene til å be utholdende og aldri bli trette. Det er endetidens spesielle tros-utmattende tretthet Jesus da har i tankene. Det lærer vi i tekstsammenhengen.

I Luk 17,20 spør noen fariseere om når Guds rike skal komme, og Jesus svarer at Guds rikes komme er et mysterium som en ikke kan se med jordiske øyne. Deretter vender Jesus seg til disiplene (Luk 17,22ff) og varsler dem om at endetidens lengselsfulle venting på Jesu gjenkomst skal bli krevende.

Den skal bli krevende dels på grunn av falske gjenkomstrykter (Luk 17,23f), dels på grunn av den brå og uanmeldte overgangen fra normale hverdager til Jesu komme (Luk 17,26–33), og dels på grunn av at «denne slekten» forkaster Jesus og påfører disipler lidelser (Luk 17,25 og 33).

Disiplene spør hvor atskillelsen mellom troende og vantro skal finne sted, og Jesus svarer med ordtaket om åtselet og gribbene (Luk 17,34–37); det betyr antakelig det vil bli atskillelser overalt der det fins både troende og ikke-troende.

Det er så disse endetidsprøvelsene som får Jesus til å si det han sier i vår tekst. Lukas praktiserer i vers 1 noe i retning av moderne journalistisk ingress-teknikk; han oppsummerer lignelsens hovedpoeng før han siterer selve lignelsen, sitat:

1 Han sa en lignelse til dem om at de alltid burde be og ikke bli trette:

Lukas bruker her det greske verbet «deí». Det betegner normativitet og betyr: «det er nødvendig», «man bør». Også versets siste greske verb er lærerikt. Det heter «en-kakéoo» = «bli trett», «miste motet». Det er en spesiell type tretthet verbet betegner. Det er dannet av det greske adjektivet «kakós» = «ond», pluss forstavelsen «én» som beskriver bevegelser innover.

Det er som om Lukas sier at endetidens ondskap mot disipler vil kunne trenge seg inn i disiplenes egne hjerter og gjøre oss altfor motløse eller utmattede til å be. Med brodd mot denne typen bønne-utmattelse er det så Jesus forteller en lignelse, sitat:

2 Det var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske.

3 Og det var en enke der i byen. Hun kom gang på gang til ham og sa: Hjelp meg til å få rett over motstanderen min!

Stilistisk bruker Jesus i disse to versene greske fortellingsgrep som kan sammenlignes med folkeeventyrene våre: «Det var en gang …» Jesus vil ha oss til å forstå at han her dikter opp en fortelling og at det er de to eksempelpersonene i fortellingen, dommeren og enken, vi bør merke oss.

Om dommeren heter det at han «ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske» (sml. 2. Krøn 19,7). Om enken fremgår det at hun hadde en motpart som hadde gjort henne urett. Derfor gikk hun gang på gang til dommeren og ba om rettskjennelser som skulle oppheve uretten.

Dommeren reagerer slik:

4 Lenge ville han ikke, men til sist sa han til seg selv: Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske,

5 så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun skaffer meg så mye bry. Ellers kommer hun vel til slutt og slår til meg.

Jesus beskriver her dommerens private tanker, dommerens faktiske motiver, idet han bestemmer seg for å dømme i enkens favør. Motivene er slett ikke edle, men tvert imot usselt egoistiske. Enken skaffer dommeren bry. Og en dag kommer hun kanskje og «slår til meg» (gr: «hypopiádsoo» er bokse-fagspråk og kan endog bety: «gi meg blått øye»).

Så utlegger Jesus lignelsen:

6 Og Herren sa: Hør hva den urettferdige dommeren sier!

7a Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til retten deres, de som roper til ham dag og natt?

Her sammenligner Jesus dommeren med Gud idet Gud hører troende disiplers vedholdende bønner. Men Jesus sammenligner gjennom diametral motsetning. Dommeren er en tvers gjennom urettferdig dommer. Men Gud er derimot hundre prosent rettferdig (se 2. Krøn 19,7).

Videre sammenligner Jesus enken med Guds bedende folk i endetiden. De «roper til Gud dag og natt». I GT er enker ofte beskrevet som hjelpeløse ofre for urett (3. Mos 19,9f, 5. Mos 14,28f, 24,19ff, 26,12, osv.). Det samme ser vi i NT (Jak 1,27 etc.).

I vers 7a bruker Jesus uttrykket «Guds utvalgte», idet han tolker enkens bilde. I GT er Israel (og senere: Israels rest) Guds utvalgte folk (1. Krøn 16,13; Sal 88,4; 104,6, 43; Jes 65,9, 15, 23 osv.). Og i NT er det summen av hedningkristne og jødekristne som er «de utvalgte» (Mt 20,16, 22,14, Mk 13,20, 22, 27, 1. Pet 1,1, 2,9, 2. Tim 2,10, Kol 3,12, Tit 1,1, 2. Joh 1, 13, Åp 17,14 osv.). Enken som gang på gang maser på dommeren, er dermed lignelsesbilde på alle Jesu sanne disipler som under endetidens trengsler gang på gang roper til Gud etter forsvar mot urettferdige forfølgelser.

Jesus gir oss følgende opplysninger om Guds svar, sitat:

7b Er han sen når det gjelder dem?

8a Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem så de får retten sin!

Vers 7b er omdiskutert i kommentarlitteraturen, men bibeloversettelsene våre har sannsynligvis rett i at det er et retorisk spørsmål. Og Jesus svarer på det med den sterke forsikringen i vers 8a: Gud skynder seg virkelig med bønnesvar.

I 2. Pet 3,9 utdypes dette slik: «Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.»

Altså: Gud skynder seg med bønnhørelsen, men han venter samtidig tålmodig slik at alle får fullbyrdet hele nådefristen sin. Derfor vil endetidstrengslene likevel ta tid. Og det er derfor vår lignelse har til poeng å be oss om å holde ut som troende og bedende disipler, sitat:

8a … Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?

I dette verset står det ikke «mon han da vil finne tro på jorden», det vil si: «Denne typen tro.» Det handler om den formen for utholdende tro som får endetidens sanne disipler til å fortsette å be utholdende – uten å sløves ned av all ondskapen de har rundt seg, se vers 1.