Nytt prinsipp i Den norske kirke trumfer andre hensyn

Når det ikke er vilje til å leve med to syn i denne saken, hvordan kan det da være mulig å leve med to syn vigselsspørsmålet?

Biskop Norhaugs svar 3. 12. på Arve Kjell Uthaugs debattinnlegg i Dagen 1.12. er tydelig og opplysende for oss alle: «Et brudd på gudstjeneste- og nattverdsfelleskapet med kvinner […] er i konflikt med kirkens ordninger og formidler en tydelig underkjennelse av kvinners prestetjeneste. Dette har mange kvinner opplevd, og opplever fortsatt, som sterkt belastende. Det er ingen grunn til at en slik praksis skal fortsette.»

At man ser det som uholdbart å leve med to syn på presteembetet i en og samme kirke, er en ærlig sak. Hvis sameksistensen i et fellesskap blir for krevende, kan det være nødvendig å skille lag.

I dette tilfellet er det et lite mindretall med tradisjonelt embetssyn, som skal fases ut. I framtiden skal det være full anerkjennelse av kvinners prestetjeneste uten avvik, og de som ikke kan godta dette står selvsagt fritt til å finne seg en annen kirke.

Flere kvinnelige prester i Dnk har offentlig gitt støtte til at det fortsatt bør være plass til et tradisjonelt embetssyn og prester som praktiserer dette som et samvittighetsspørsmål.

Disse kvinnene er ikke blitt hørt i denne avgjørelsen. Selv oppfatter jeg dem som så trygge i sin teologi og kristne tro at de tåler uenighet i denne saken.

Det er også interessant å merke seg at så lenge Helga Haugland Byfuglien var preses, ble et tradisjonelt embetssyn tålt i Dnk.

Det er først nå med ny preses at det er gjort vedtak om å fase det ut. Det ligger derfor snublende nær å se dette som en form for omvendt diskriminering.

Her kommer de edle ridderne Olav Fykse Tveit og Halvor Nordhaug for å redde sarte, kvinnelige prester som opplever det belastende at en liten gruppe menn ikke anerkjenner deres prestetjeneste fullt ut.

De mannlige biskopers besluttsomhet står her i kontrast til Helga Haugland Byfuglien som tålte motsetningene, stod støtt på sin egen teologisk overbevisning, og ikke lot seg forstyrre av at enkelte prester tenkte annerledes enn hun selv.

En slik tolkning av Fykse og Nordhaugs uttalelser i denne saken er selvsagt ikke riktig. For dette handler naturligvis om prinsipper.

Kvinners prestetjeneste skal aksepteres fullt ut i Dnk uten avvik. Det må forstås som et grunnleggende prinsipp, og dette prinsippet er så viktig at det trumfer andre hensyn.

Her kunne debatten vært avgjort, men så skal pillen sukres med at det fremdeles er lov å ytre ulike meninger om kvinners prestetjeneste. Dette roter til den klare meldingen om ikke å formidle «en tydelig underkjennelse av kvinners prestetjeneste».

Føyes dette til for å bevare inntrykket av Dnk som en raus og åpen kirke med plass for alle, og for å plassere ansvaret for ekskluderingen hos de teologene som nå skal fases ut?

Prester kan få ytre sine meninger i bortgjemte teologiske tidsskrift som ingen vanlige kirkemedlemmer leser, men de som på død og liv må leve som de lærer, har diskvalifisert seg selv fra å være prester i Dnk.

De kan skylde seg selv når de ikke blir tilsatt. Er det slik dette skal forstås?

For meg høres denne tilsynelatende rausheten med at man kan ytre hva man vil så lenge man ikke praktiserer sine meninger, ut som kløktig uttenkt retorikk fra elfenbenstårnet.

Tror man virkelig at livet leves og avgjøres i akademiske tekster og debattinnlegg i avisene? Det er få prester med tradisjonelt embetssyn igjen i Dnk, og slik sett er utfasingen av dem ingen stor sak.

Saken er likevel verdt å merke seg for flere enn de få dette angår direkte, fordi den samme retorikken kan brukes i et mye mer brennbart spørsmål i Dnk. For hva vil handlingsrommet bli i framtiden for prester som ikke vil vie likekjønnede par?

Kirken har to motstridende syn på ekteskapet, som i prinsippet skal være likeverdige. Men er det ikke slik i vigselspørsmålet, i enda større grad enn i spørsmålet om kvinnelige prester, at den som føler seg krenket sitter med trumfen?

Å ikke godta kirkelig vigsel av likekjønnede er i folkeopinionen ansett som en krenkelse av en sårbar minoritet. Kan prester da reservere seg mot slike vigsler i Dnk i framtiden, eller må de vie og bare i sitt stille sinn ha lov å mene at dette er i strid med Bibelen?

Biskop Nordhaug har selv sett bygdedyret i aksjon mot konservative prester både på Askøy og Osterøy. Begge ganger har han stått opp for sine underordnede prester og gitt dem god og nødvendig støtte.

Men Dnk som kirke kunne ikke beskytte disse prestene. For Dnk har ikke ett syn i vigselsspørsmålet, derfor ble prestenes overbevisning kun deres private mening. I begge sakene som jeg refererer til, forsvant prestene fra sine stillinger.

Nå har Dnk valgt et syn i spørsmålet om kvinnelige prester. Når det ikke er vilje til å leve med to syn i denne saken, hvordan kan det da være mulig å leve med to syn vigselsspørsmålet?