Nordhaugs lite imøtekommende svar til Langeland

Det er en underlig forståelse av teologi biskopen og bispekollegiet gir uttrykk for

Halvor Nordhaug svarer i Dagen 20. november på Sverre Langelands innlegg, «Den vanskelige uenigheten» (Dagen 18. nov.).

Nordhaug anklager i sitt innlegg Langeland for «vilkårlig skriftbruk» og for mangelfull argumentasjon. Langeland kan trolig stå opp for seg selv, og uten at jeg nødvendigvis deler hans syn på kvinners prestetjeneste, synes jeg han gir en grundig presentasjon av sitt syn.

Han forklarer hvorfor han mener prestetjenesten er forbeholdt menn og hvordan hans syn på gudstjenesten, i lys av hans embetsforståelse, gjør det vanskelig – ja, for ham umulig – å delta på gudstjenester der kvinner forretter.

Man kan selvfølgelig være uenig i Langelands argumenter og utfordre dem (for eksempel embetsteologien), men å gi inntrykk av, slik Nordhaug gjør, at Langeland ikke argumenterer for sitt syn, er uriktig.

Bedre blir det ikke når biskopen forsøker å undergrave Langelands teologiske posisjon ved å anklage ham for «vilkårlig skriftbruk». Spørsmålet er om man ikke kan si det samme om Nordhaug.

Nordhaug henviser for eksempel til Gal 3,28, hvor Paulus skriver: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus.»

Nordhaug sier at «den umiddelbart nærliggende tolkningen av dette må vel være at i kirken stiller vi alle i utgangspunktet likt når tjenestene skal fordeles».

At det er den umiddelbart nærliggende tolkningen er riktig, men er det ikke «vilkårlig skriftbruk» når Nordhaug gir inntrykk av at man kan konkludere av dette, når Paulus andre steder synes å gi mannen et særskilt oppdrag i menigheten?

Burde man ikke forsøke å holde disse to tingene sammen, i stedet for å konkludere med Paulus mot Paulus?

Videre bruker Nordhaug det samme argumentet om vilkårlighet, når han i forbindelse med Ef 5 (om mannen som kvinnens hode) henviser til at Paulus synes å legitimere slavehold, når Paulus ber slavene underordne seg sine jordiske herrer «som mot Kristus selv» (Ef 6,5).

Nordhaug forsøker å fremstille Langeland som inkonsekvent, siden Langeland åpenbart ikke «vil kjøpe hele denne pakken [om slavehold] som relevant etikk i vår tid». Men det må han vel heller ikke?

For må man ikke skille mellom det NT sier om slavehold og det den måtte si om tjenestedeling mellom kjønnene? Det er riktig at Paulus ber slavene om å underordne seg sine herrer, men han sier også at dersom en slave kan bli fri, så skal han velge det (1Kor 7,21).

Han presenterer dermed en slaves frigivelse som et større «gode» enn slavehold, selv om man selvfølgelig kunne ønske seg, at slaveholdet ble oppløst med en gang.

Men man behøver altså ikke å lese Ef 6,5 som en legitimering av slavehold til alle tider, men som en måte å ordne tidsbestemte ordninger.

Når Paulus skriver om tjenestedelingen mellom kjønnene, argumenterer han derimot annerledes. Da argumenterer han ofte i skapelseskategorier, som av natur har en større grad av «tidløs gyldighet» ved seg.

At Langeland skiller mellom disse tingene er derfor ikke uttrykk for «vilkårlig skriftbruk», trolig uttrykker det mer en helhetlig skriftforståelse. Man behøver ikke nå samme konklusjon som Langeland for å innrømme det.

Det er en underlig forståelse av teologi biskopen og bispekollegiet gir uttrykk for. Å anerkjenne en teologisk overbevisning som legitim, uten å la dem som har denne overbevisningen ta konsekvensen av den, reduserer teologiens relevans betraktelig.

Teologi er nært knyttet til praksis, og å si at noen kan ha en overbevisning uten å ta konsekvens av den, er så vidt jeg kan bedømme det samme som å frata denne overbevisningen teologisk legitimitet, uten faktisk å gjøre det.