Samvittighet og tjenestefellesskap

En prest kan ikke under påberopelse av sin samvittighet kreve respekt for et hvilket som helst handlingsmønster. 

Arve Kjell Uthaugspør meg i Dagen (1. desember) om jeg stempler «Sverre Langeland og hans likesinna» som vranglærere. 

Svaret er selvsagt nei, hvilket også fremgår av alt jeg har sagt og skrevet i denne saken. Det står også tydelig å lese i Bispemøtets vedtak av 16. oktober om tjenestefellesskapet som består mellom alle prester uansett kjønn.

I dette vedtaket fastslår vi at den tidligere etablerte praksis med å kunne reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap med kvinnelige kolleger, ikke skal videreføres. 

Det betyr, som Uthaug også konstaterer, at en som insisterer på å reservere seg mot et slikt fellesskap med kvinner, ikke vil bli ordinert. Men det er ikke det samme som å stemple vedkommende som en vranglærer.

Uthaug viser i sitt innlegg til flere sitat fra meg der jeg forsvarer presters rett til å være mot kvinners prestetjeneste, og fastslår at dette ikke er en vranglære som kirken må avvise. Og han spør om jeg nå tenker annerledes om dette. 

Det gjør jeg ikke. Fortsatt skal det være rom for åytre motstand – og slik ogsåyte motstand – mot ordningen med kvinners prestetjeneste. 

Å ytre et syn er – i hvert fall i kirken – noe mer enn bare tomme lyder, det er en handling, enspeech act. Men ikke alle handlingsmønstre kan tas i bruk innenfor kirkens 
fellesskap.

Vi har ikke hatt en reservasjonsrett i kirken, men vi har hatt en praksis som har gitt rom for reservasjon. 

Denne praksisen har mange kvinner opplevd som svært belastende, og den har heller ikke vært i samsvar med den enheten og det fellesskapet som alle kirkens prester har del i og forventes å praktisere. Derfor blir dette praksisrommet nå stengt.

Det er ikke slik i kirken at alt som en gang har hatt rom, også må videreføres. Både samfunnets og kirkens syn på kvinner har endret seg kraftig siden vi fikk vår første kvinnelige prest i 1961. 

Motstanden mot kvinners prestetjeneste, som fortsatt var betydelig da Presteforeningens «kjøreregler» ble lansert i 1978, er nå langt svakere. Det var nå på høy tid å foreta det skiftet som Bispemøtet nå har vedtatt.

Hva er det prinsipielle grunnlaget for dette vedtaket? Utgangspunktet er det enkle forhold at av en prest kreves mer enn at man ikke er en vranglærer. I sin ordinasjon lover alle prester lojalitet ikke bare mot kirkens lære, men også mot dens ordninger. 

Det er en selvfølgelig sak. En kirke holder seg med et sett av ordninger, og forventer at dens ansatte følger disse.

Etter vår kirkes lære og ordninger kan både kvinner og menn ha del i samme prestetjeneste. Og siden kirkens enhet manifesterer seg i forkynnelsen og sakramentsforvaltningen, er det innlysende at prester forventes å være i fullt gudstjeneste- og nattverdfellesskap med hverandre. Om dette prinsippet er det vel egentlig neppe uenighet.

Noen mener likevel at de ikke kan oppfylle denne delen av sin ordinasjonsforpliktelse, fordi et slikt gudstjeneste- og nattverdfellesskap med kvinner strider mot deres samvittighet. 

Hvorfor man mener at et slikt fellesskap er umulig, er det imidlertid ikke så lett å forstå. I gudstjenesten og nattverden er det jo ikke prestens som er hovedpersonen, men Kristus som kommer til oss gjennom forkynnelsen og sakramentene. 

Hvorfor velger man da å avstå fra å motta Kristi gaver i nattverden på grunn av prestens kjønn? Hva skal her veie tyngst? Her savner jeg en bærekraftig begrunnelse fra dem som reserverer seg.

Det går ingen rett linje fra enmening som går mot kvinners prestetjeneste til enhandling der man blir sittende i benken når Kristus inviterer oss til nattverdbordet. Langt fra alle som har denne meningen velger da også å handle slik «Sverre Langeland og hans likesinna» mener man bør handle.

En prest kan ikke under påberopelse av sin samvittighet kreve respekt for et hvilket som helst handlingsmønster. 

Dersom en prest eksempelvis legger til side kirkens vedtatte liturgier og følger hjemmelagde ordninger, er vedkommende av den grunn ikke en vranglærer. Men denne presten bryter med kirkens ordninger på en måte som strider mot ordinasjonsløftet. 

Et brudd på gudstjeneste- og nattverdfellesskapet med kvinner handler heller ikke om vranglære, men er i konflikt med kirkens ordninger og formidler en tydelig underkjennelse av kvinners prestetjeneste. 

Dette har mange kvinner opplevd, og opplever fortsatt, som sterkt belastende. Det er ingen grunn til at en slik praksis skal fortsette.