Ny etikett, samme innhold

I de spørsmålene hvor Ap og KrF tradisjonelt kolliderer, er det lite som tyder på at Støre vil gå en annen vei enn Stoltenberg, skriver Dagen på lederplass.

Hvis man vil forstå etterkrigstidens Norge, er antakelig ingen enkeltfaktor viktigere enn Arbeiderpartiet. I Per Christian Ellefsens skikkelse omtalte Ingvar Ambjørnsens « Elling» partiet og dets ideologi med en så andektig og ærbødig tone at det nærmest blir skuffende å konstatere at partiet skiftet navn til «bare» Arbeiderpartiet i 2011.

Ap blir gjerne omtalt som landets største kristne parti, og også i Den norske kirke er partiets innflytelse tydelig. I dag velger Arbeiderpartiet sin syvende leder siden krigen. Det betyr slutten på Jens Stoltenbergs æra, en periode som aller mest har understreket det pragmatiske sosialdemokratiets fortsatt sterke stilling i det norske folk.

Norsk politikk

Siden 1945 har Arbeiderpartiet sittet i regjeringskontorene i rundt regnet 50 år. Det sier mye om partiets status her i landet.

Kun to ganger i den samme perioden har en sittende borgerlig regjering maktet å beholde makten etter et valg. Det skjedde med Per Bortens regjering i 1969 og Kåre Willochs regjering i 1985.

Begge disse regjeringene gikk dessuten av ikke så lenge etter disse valgene. Det blir derfor svært interessant å se hvordan oppslutningen om den sittende regjeringen vil utvikle seg frem mot stortingsvalget i 2017, og eventuelt etterpå.

Ikke arbeidere

Vi holder oss stort sett med sosialdemokratiske regjeringer her i landet, med noen pauser for utlufting. Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre er jevngamle, og kommer begge fra Oslos vestkant.

Ingen av dem har noen videre arbeiderbakgrunn å skilte med. Men de representerer begge det sosialdemokratiet som gjør at Arbeiderpartiet fortsatt er landets største parti.

Jonas Gahr Støre er den første partilederen som snakker åpent om sin egen gudstro, der skiller han seg fra sin forgjenger. Men Støre snakker nødig spesifikt om innholdet i sin egen tro, og han er nøye med å skille den fra politikken.

Regimentene

I mai sa Støre til Dagen at «Det samfunnet som bringer Gud inn i politikken og religiøse tekster inn i lovverk, går det galt med etter min mening.» Til et visst forsvar for den nye Ap-lederen kan vi legge til at han også sa følgende: «Mitt poeng er at menneskene må ta det hele og fulle ansvaret for politikken. De kan verken skylde på en gud eller ta troen til inntekt for politikken».

Vi har lange tradisjoner her i landet for å skjelne mellom det verdslige og det åndelige regimente. Ingen etablerte partier i Norge arbeider for noe teokrati. Derimot finnes det mange som gjerne vil ta med seg kristendommens verdier inn i politikken.

Med Støres distansering fra å blande Gud og politikk, virker det ikke som vi bør vente noen tydelig forskjell i Aps religionspolitikk i forbindelse med lederskiftet.

Samtidig er det sant at Støre med sin åpenhet, og Hadia Tajik som legger vekt på sin muslimske identitet, at Arbeiderpartiets orientering overfor religiøsitet er i en viss endring. Det blir spennende å se hvilke, om noen, politiske utslag dette eventuelt gir.

Blir statsminister

Når det gjelder forholdet til kristen tro, skiller ikke Erna Solberg seg vesentlig fra Jonas Gahr Støre. Politisk sett går hennes store prosjekt ikke minst ut på å tegne et mer moderat Høyre.

Et parti som også kan henvende seg til den middelklassen som Arbeiderpartiet har maktet å omfavne. Dersom hun lykkes, kan den inneværende perioden bli mer enn et unntak. Det blir i så fall et tidsskille.

Men historisk sett er sannsynligheten størst for at det blir regjeringsskifte om ikke så veldig mange år. Og i så fall heter vår neste statsminister etter alt å dømme Jonas Gahr Støre. Etter en vanskelig periode tidlig på 2000-tallet har

Arbeiderpartiet gjenerobret det nivået de har ligget på siden begynnelsen av 1980-tallet. Derfor er det ikke så overraskende at partiet denne uken kunne notere en oppslutning på 35,4 prosent på en NRK-måling.

Noe for KrF?

Og i Bergens Tidende kunne vi i går lese at 46 prosent av de spurte foretrekker Jonas Gahr Støre som statsminister, mens 44 prosent vil ha Erna Solberg. I de spørsmålene hvor Ap og KrF tradisjonelt kolliderer, er det lite som tyder på at Støre vil gå en annen vei enn Stoltenberg.

Men kanskje kan Støres egen vektlegging av å være lyttende bidra til en noe mykere profil som vil passe Knut Arild Hareides KrF bedre. Helt uten politiske konsekvenser er Støres religiøsitet ikke.