Den muslimske volden fungerer. Dessverre

Et lovforbud mot brenning av religiøse skrifter vil være et knefall for vold og trusler.

Et comeback for en norsk blasfemilovgivning i en eller annen form kan ikke utelukkes. I hvert fall hvis de folkevalgte følger folkets vilje, slik de jo egentlig skal.

Tall som Institutt for samfunnsforskning offentliggjorde tidligere denne uken viser at omtrent halvparten av Norges befolkning ønsker seg et lovforbud mot brenning av religiøse skrifter. Det er 49 prosent som mener at slike ytringer ikke burde være tillatt. 30 prosent oppgir at de ikke ønsker et forbud.

Tallene presenteres samtidig som uroen rundt brenning av Koranen er i ferd med å spre seg fra Sverige til Norge. Hos broderfolket kom det i påsken til regelrette opptøyer da den dansk-svenske politikeren Rasmus Paludan tente på muslimenes hellige bok i flere byer. Politibiler, busser og en skole ble angrepet av pøbler som demonstrerte mot Paludan. Flere titalls politifolk ble skadet i de harde gatekampene som fulgte.

Fullt så ille ble det gikk det ikke da den innvandringsfiendtlige organisasjonen SIAN skulle kopiere Paludans stunt i Sandefjord i helgen. Men også der måtte politiet bruke tåregass for å spre voldelige motdemonstranter. Én politibil ble ramponert og tilsammen ti personer er anmeldt etter lørdagens uro. I kjølvannet av spetakkelet har også Sandefjord-ordfører Bjørn Ole Gleditsch fra Høyre tatt til orde for at brenning av religiøse symboler nå bør forbys.

Vi er ikke tilhengere av å brenne verken Koranen eller noen andre bøker og ville selvfølgelig aldri oppfordret noen til å ytre seg på den måten. Men ytringsfriheten er ikke bare til for de pene og pyntelige ytringene, hylling av kongehuset og den til enhver tid sittende regjering. Den er også til for det sjokkerende, krenkende og ubehagelige. Og historien har vist at veldig mye av det som i sin samtid er blitt oppfattet som uhørt, faktisk har vært med på å bringe verden videre.

Derfor er det grunn til å advare sterkt mot en innskrenking av ytringsfriheten på dette området. Og når ytringer møtes med vold, slik de gjør i dette tilfellet, er det særlig grunn til å holde hodet kaldt.

For dersom vi nå skulle forby denne typen anti-islamske markeringer, så er det jo pøbelen som har vunnet. Da har vi jo gitt etter for de som bruker, vold, truer og brenner for å hindre ytringer de selv ikke liker. Det må ikke bli slik at de som har høyest voldskapital får lov å bestemme over ytringsfriheten.

Men kanskje er det likevel nettopp dette som er grunnen til at folkeopinionen nå virker å dreie i retning av å ønske seg en slags ny blasfemilovgivning bare få år etter at forbudet mot gudsbespottelse - den såkalte blasfemiparagrafen - forsvant fra lovverket i 2015. Det kan være frykten for voldelige opptøyer som slår inn. Folk flest ønsker seg ro og fred. De skremmes av bildene av brennende politibiler og steinkastende muslimsk ungdom. Og da blir den enkleste løsningen å forby de ytringene som skaper de voldelige reaksjonene.

En slik holdning er skremmende på flere plan. Den viser at når bevaringen av grunnleggende friheter begynner å koste noe, så kan det ofte være så som så med viljen til å betale den prisen.

Det må ikke bli slik at de som har høyest voldskapital får lov å bestemme over ytringsfriheten.

En annen grunn til at et så stor andel av nordmenn ønsker nye juridiske tiltak mot koranbrenning kan også være at de rett og slett har gjennomskuet SIANs virksomhet. Mange har skjønt at dette er en organisasjon som blander rasisme og religionskritikk. Angrepene på islam virker altfor ofte som et skalkeskjul for å lufte ganske så brune holdninger.

Det kan ironisk nok tenkes at SIANs virksomhet får nøyaktig motsatt effekt av det de har ønsket seg.