Norges forhold til EU

Forestill deg overraskelsen vår da vi ble mottatt av en embetsmann i EU-kommisjonen med et varmt håndtrykk og den vennlige hilsenen: «Vel, brødre, skal vi begynne med en bønn?»

For 20 år siden stemte nordmennene for å forbli utenfor Den europeiske union. De fleste er antakelig fortsatt enige om at det var riktig beslutning. Men ble den tatt med de riktige grunnene?

Kristne, spesielt evangeliske, over hele Nord-Europa, har en tendens til å uttrykke likegyldighet, mistenksomhet og åpen fiendtlighet overfor «det europeiske prosjektet» - med et par viktige unntak.

Dette jubileet for Norges beslutning gir oss en anledning til å reflektere over årsakene til slike reaksjoner overfor « Europa», og til å spørre om slike holdninger er bibelsk baserte.

Det å vokse opp i en baptistmenighet i New Zealand, på den andre siden av verden, skjermet meg ikke fra slike holdninger. Samtaler og illustrasjoner om bibelske profetier etterlot ingen tvil om at vi måtte forvente Romerrikets gjenoppstandelse, representert i Johannes' Åpenbaring av det tihodede Dyret, i det europeiske fellesskapets skikkelse.

De seks opprinnelige medlemmene ble ni, og så ble – som varslet – det tiende medlemmet endelig med, og gjorde bildet fullkomment! Dessverre for dette scenarioet, ble de 10 til 12, 15 og så 25, 27, 28... og vi teller fortsatt.

Protestantisk mistenksomhet overfor katolske initiativer gav også næring til uvitenhet og likegyldighet mot «Europa» dess lenger nord man kom. Og med gode historiske grunner, ble vi fortalt.

Politisk og religiøs frihet som var vunnet til en høy pris i Nederland, Skottland, England, Sveits, Tyskland og de nordiske landene måtte ikke bli lettvint overgitt til til den nyeste forførende strategien som hadde blitt pønsket ut hos «skjøgen» i Roma, lød resonnementet.

Protestanter og katolikker er fortsatt enige om å være uenige i visse spørsmål, men det har blitt et varmere klima for aksept og samarbeid de siste årene.

Nå spør til og med noen: «Er reformasjonen over?»

Pave Benedikt XVI erklærte at Luther gjorde rett i å snakke om rettferdighet ved tro alene. Dette var ingen ny erklæring, men en videreføring av enigheten fra Augsburg 31. oktober 1999, mellom lutherske og katolske ledere om rettferdiggjørelseslæren, hvor den tidligere paven, som kardinal Ratzinger, personlig spilte en avgjørende rolle.

I et stadig mer sekularisert Europa har mange protestanter og katolikker erkjent at det som knytter dem sammen er større enn det som skiller dem. Kardinal Walter Kasper, tidligere president i Det pavelige råd for å fremme kristen enhet, har erklært at mens Guds ord har splittet protestanter og katolikker, må Guds ord nå forene dem.

Tyske kristne av begge overbevisninger hadde kommet til denne erkjennelsen under krigen, gjennom felles forfølgelse fra og motstand mot nazi-regimet. Dette gjorde den kristendemokratiske bevegelsen i stand til å vokse frem som en nøkkelfaktor i gjenoppbyggingen etter krigen.

Men andre protestanter innvender fortsatt at «Europa», representert ved «Brussel», er en beklagelig øvelse i sentralisering av makt, til tross for lettvint snakk om «subsidiaritet» (prinsippet om å skyve beslutningstaking til det lavest mulige nivå).

Sagt med Lord Actons berømte advarsel: All makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. Desentralisering er derfor svaret, blir vi fortalt, som modellert av mange slags protestantiske kirkestyrer, hvor autoritet i hovedsak blir utøvd på grasroten.

Men mens desentralisering kan være en oppskrift på mangfold, finnes det også legitime behov for bredere solidaritet og enhet – med mangfold.

I en tid hvor politikere og næringslivsledere stadig snakker sammen for å forme Europas fremtid, hvor media og idrettsledere fra mange land inngår partnerskap for å formidle Champions League-kamper hjem til stuene våre, og mafialedere og terrorister samarbeider effektivt på tvers av landegrenser, har vi evangeliske alt for ofte havnet på sidelinjen som ikke-spillere av en begrensende mentalitet.

Kanskje kan vi si det slik: Katolikker ser skoger, protestanter ser trær, evangeliske ser greiner.

Jeg blir noen ganger spurt av bekymrede kristne om jeg tror Europa vil bli Dyret. Jeg svarer: «Definitivt!», hvis kristne som er utsendt til å være lys og salt i verden forblir frakoblet på sidelinjen og bare er aktive i sine egne menighetskretser.

Med andre ord: hvis Europa blir et grådig, gudløst og selvisk Dyr, er det fordi Gud har bestemt eller villet det, eller fordi Hans folk har vært ulydige og ineffektive, og klaget fra sidelinjen? Sånne forutsigelser kan bli selvoppfyllende profetier.

Så hvordan ble denne nederlandske kiwien (newzealendere blir gjerne kalt kiwier, red. anm.) så opptatt av europeisk historie? I 1975, kom jeg til Nederland, hvor jeg møtte og giftet meg med den nederlandske jenta som hadde startet arbeidet for den internasjonale misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag i Nederland. Jeg slo meg ned i hjemlandet hennes, arbeidet i Ungdom i Oppdrag, og fikk etter hvert nederlandsk, og dermed europeisk, statsborgerskap.

I 1989 hadde jeg blitt leder for Ungdom i Oppdrag i Europa. Etter hvert som de epokegjørende begivenhetene det året utspilte seg, og kulminerte i den dramatiske rivingen av Berlinmuren, gjennomgikk det åndelige landskapet i Europa et seismisk skifte.

Når jeg møtte andre ledere i kristne ungdomsbevegelser, så vi etter modne evangeliske «fedre og mødre» som var i stand til å vise vei gjennom disse usikre tidene. Ærlig talt fant vi få som var interessert i det bredere europeiske bildet. Lederskap virket mer opptatt av spørsmål i de lokale kirkene.

Få var opptatt av «Brussel» og prosjektet med det europeiske fellesskapet. Noen avskrev til og med Europa som dømt til å bli Dyret, og derfor ikke verd vår oppmerksomhet.

Så, i 1991 dro jeg til Brussel med lederteamet mitt for å lære selv. Vi møttes utenfor den stjerneformede Berlaymont-bygningen i det europeiske distriktet, hjemmet til EU-kommisjonen. Noen undret seg over rykter om at et eller annet sted i dette «Berlaymonsteret» fantes en Big Brother-datamaskin som samlet informasjon om enhver europeer.

Noe fryktsomme viste vi passene våre til sikkerhetspersonalet idet vi entret bygningen. Forestill deg overraskelsen vår da vi ble mottatt av en embetsmann i EU-kommisjonen med et varmt håndtrykk og den vennlige hilsenen: «Vel, brødre, skal vi begynne med en bønn?»

Verten vår forklarte at han ledet et bønnenettverk for ansatte i bygningen. Så gikk han inn på EUs opprinnelse, en fascinerende historie om en liten gruppe hengitte kristne politikere – Robert Schuman, Konrad Adenaeur og Alcide de Gaspari – som så behovet for å forsone de stadig krigførende nasjonene, idet de stod overfor den overveldende oppgaven med å gjenoppbygge etterkrigstidens Europa.

Han understreket også rollen til en luthersk evangelist ved navn Frank Buchman. I kulissene spilte han en sentral rolle ved å bygge tillit blant disse mennene.

Dette var en så annerledes forståelse av opprinnelsen og motivene bak det som siden har blitt Den europeiske union enn noe annet jeg hadde hørt før! Dette er historien jeg utbroderer i boken Deeply Rooted, en historie som langt på vei er glemt, oversett eller ganske enkelt aldri fortalt videre.

Robert Schuman, en gudfryktig bønnens mann, og anerkjent av EU-parlamentet som «Europas far», spurte seg selv hva slags Europa som ville behage Gud. Visjonen hans var å se et «fellesskap av mennesker som er dypt forankret i kristne verdier».

Hver gang jeg besøker Europaparlamentet i Brussel, blir jeg imponert over all samhandlingen som finner sted blant europeere med alle slags bakgrunner, som søker svar sammen i alle slags spørsmål: Komiteer, konferanser og arbeidsgrupper som bygger trans-europeiske nettverk som gjør livene våre lettere i Europa, men som vi ofte tar for gitt. Winston Churchill sa en gang at « Jaw, jaw, jaw is better than war, war, war.» (Bla, bla, bla er bedre enn krig, krig, krig, red. anm.)

Hva så med innflytelsen fra sekulær og gudløs humanisme og andre -ismer i EU-direktiver som pålegger ikke-bibelske verdier over hele Europa? Vi må ikke omfavne alt det Den europeiske union har blitt for å anerkjenne at dette enestående politiske prosjektet – et som Paulus kunne ha misunt sammenlignet med det hedenske romerske diktaturet – har hjulpet til å skape forhold for fredelig formidling av evangeliet (1. Ti 2:2).

Disse sju tiårene med fred siden forrige verdenskrig – et absolutt unntak i europeisk historie – kan ikke tas for gitt, slik den siste tidens hendelser i Ukraina har minnet oss om.

Skulle vi virkelig anta at Gud har planlagt at ting skal bli verre og verre frem mot historiens ende, og at Europa skal bli et slags «dyr»? Er fatalisme og determinisme virkelig en bibelsk tilnærming? Gir det virkelig mening at Guds vilje skulle være at hans vilje ikke skjer i Europa? Eller skulle vi ikke be Herrens bønn om at Guds rike skulle komme, at hans vilje skulle skje, på jorden, i Europa, slik som i himmelen?

Det kan fortsatt finnes gode pragmatiske grunner for at Norge ikke bør bli med i EU, men la oss forsikre oss om at vi har de rette grunnene.