Nordhaug og frelsen fra fortapelsen

Som respons på Nordhaugs svar til meg, vil jeg utdype de momentene jeg anførte i mitt første innlegg.

Nordhaug har rett i at spørsmålet om fortapelsen er mye mer enn et tankeproblem. Det slår igjennom direkte og indirekte mange steder i NT. Apostelen Paulus kjente en dyp smerte, særlig når han tenkte på jødene.

Smerten avspeiles i uttrykket: At de må bli frelst. «… jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte» (Rom 9,2). «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst» (10,1).

I fortsettelsen i Rom 10 utvides perspektivet mot de unådde folkeslagene. Også der er smerten påtagelig. Etter å ha understreket troen på – og bekjennelsen til – Jesus som forutsetning for å bli frelst (v.9–10), kommer en rekke retoriske spørsmål.

Skal de unådde bli frelst, må noen bli sendt for å forkynne slik at de kan høre, komme til tro og påkalle Herrens navn (v. 13). For «hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?» (Fra v.14-15).

Den samme «nøden» ser vi i 1 Kor 9: «For selv om jeg er fri overfor alle, så har jeg gjort meg til alles trell, for å vinne så mange som mulig …. For dem alle er jeg blitt alt, for i alle fall å frelse noen» (1 Kor 9,19 og 22).

Sammen med en rekke andre klare tekster avspeiler dette at frelsesbudskapet i NT er eksklusivt. Smerten og nøden blir en drivkraft til misjon. De tekstene Nordhaug anfører, ble ikke av forfatterne selv brukt for å nyansere de klare tekstenes reelle innhold.

Johannes gjenga Jesu ord «Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg» med en forklarende tilføyelse: «Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle dø» (Joh 12,32–33).

Jesus brukte begrepet ‘opphøye’ om sin korsdød. Den andre gangen han brukte begrepet opphøye på denne måten, sammenlignet han seg med kopperslangen i ørkenen. Der presiserte han: «… for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,15).

Joh 12,32 er et ord om at evangeliet skal sprenge grensene for Israel og lyde blant folkeslagene (jf.10,16). Uttrykket «dra alle til seg» innebærer at påskebegivenhetene skulle gjelde alle. Derfor skal den kristne misjon forkynne budskapet for alle. «Gå til Jesus kvar og ein, ved hans kors er rom.»

Da Paulus brukte uttrykket «Gud skal være alt i alle» i 1Kor 15, handlet det om fullendelsen. Noen frelse for alle mennesker er likevel ikke i bildet. Opptakten til kapitlet gjør dette meget klart.

Han omtaler sitt evangelium og understreker: «Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ordet jeg forkynte dere - om dere da ikke forgjeves er kommet til troen» (v.2).

Dette bekreftes av Bibelens to siste kapitler som handler om fullendelsen. Hele tre ganger omtales noen som ble ‘utenfor’.

Versene i 1 Pet 3,19 og 4,6 er vanskelige å tolke og kan ikke bære tanken om en mulighet for omvendelse etter døden. Det ville innebære å motsi de mange entydige ordene av Jesus og apostlene.

Kol 1,20–23 har en nær parallell i 2 Kor 5,18–20, der ‘forlikelsen’ på korset følges av et misjonens «La dere forlike med Gud». Merk for øvrig Kol 1,23 der formaningen til å bli værende i troen knyttes til budskapet om for­likelsen av alle ting.

Uttrykket ‘tankeproblem’ var fra min side lite heldig (selv om vanskelige vers alltid skaper tankeproblem). De gamle begrepene blant misjonsvennene var nettopp apostelens uttrykk «nød» eller «smerte». De er mer saksvarende.

I «Kinamisjonen» sang de den første tiden: «I Kina, det mektige rike mot øst, dør 12 millioner hvert år. De fleste de dør uten håp, uten trøst, de kjenner ei frelserens sår.» Nøden var vakt.

Men de hadde fått åpenbart det store frelsesbudskapet: Ved dette rekker Jesus sin frelsende hånd ut til de unådde og kaller dem til omvendelse, tro og dåp. Hans mål er å ta dem inn i sin troende menighet og frelse dem «fra vreden som kommer» (1 Tess 1,10). Frelsen er fullført for alle, den skal formidles gjennom nådemidlene og mottas i tro.

Denne forståelsen preger også vår lutherske bekjennelse. Både Den augsburgske bekjennelsen og Den lille katekismen siterer hvert sitt rystende ord om fortapelsen uten noen reservasjon preget av ‘inklusiv’ tenkning.

Jeg har også som Nordhaug noen ganger kjent meg dratt mot en mer inklusiv tenkning. Men tekstene har stanset meg.

Gud viser nok sin skaperkjærlighet til alle. Men sin frelsende kjærlighet har han knyttet bare til Jesus (Rom 5,8; 1 Joh 4,10). Og frelsen er ikke bare frelse til noe stort, men frelse fra fortapelsen. Det er dette Gud har åpenbart, noe annet budskap har ikke den kristne kirke fått å gå med.