Noe å feire?

Vi er over halvveis i jubileumsåret for reformasjonen. Vi nærmer oss 31. oktober, datoen da Martin Luther for fem hundre år siden offentliggjorde sine 95 teser mot avlatshandelen.

Dette er blitt stående som handlingen som utløste reformasjonen. Det var nok mer sammensatt enn som så, men vår hukommelse trenger noen knagger som et komplekst historisk materiale kan henge på.

Reformasjonsjubileet er feiretverden over, ikke bare i lutherske kirker. De fleste protestantiske kirkesamfunn har sine røtter i det som skjedde i Tyskland på første halvdel av femtenhundretallet.

Også den katolske kirke ble i stor grad preget av utfordringene fra reformasjonen og reformasjonskirkene. Så på ulike premisser har alle kirker nytte av å hente fram og reflektere over det som skjedde i kjølvannet av at en munk i Wittenberg våget tale både Rom og paven imot.

I Norge har Den norske kirke satt «Nåde» som hovedtema over jubileumsåret, med tre undertema: «Skaperverket er ikke til salgs», «Frelsen er ikke til salgs» og «Mennesker er ikke til salgs».

Ikke minst i høst holdes det en rekke temagudstjenester, og på 31. oktober en økumenisk jubileumsgudstjeneste i Nidarosdomen. Kirkens nettsider presenterer et omfattende ressursmateriell, og på lokalnivå og på bispepdømmeplan er det en rekke ulike markeringer året igjennom.

Hva med de kristne organisasjonene? Her er det få egne arrangementer, men kjernetemaer fra reformasjonen er løftet fram i forkynnelse og som emner på seminarer og samlinger.

I Normisjon har vi oppfordret både lokalforeninger og regioner til å la reformasjonstemaer få plass når programmene legges. At vi i år også feirer organisasjonens eget 150-årsjubileum, har ikke stått i veien for dette, snarere tvert i mot.

For egen del har jeg ofte benyttet jubileumsåret til å formidle reformasjonens kjernestoff, og skal ha det på agendaen flere ganger utover høsten. Spør du hva som er reformasjonens kjernestoff, så er det i alle fall dette: Rettferdiggjørelse ved tro alene. Det var dette som lå under alt det somMartin Luther skrev, sa og gjorde. Han gjenoppdaget evangeliet om at det er for Jesu skyld alene vi blir kjent rettferdige for Gud.

Derfor må vi tale om korset, om forsoningen, om frelse fra dommen og om det evige liv. Vi må tale tydelig om Jesus. – For min del taler jeg også ofte om en annen hovedsak både for Luther og reformasjonen: Skriften alene.

I møte med kravet om lydighet mot kirkemøter og pavedekreter, viste Luther til Bibelen som den eneste kilde og autoritet for Jesus Kristi Kirke. Utfordringen er ikke mindre i dag. Menneskers erfaring sidestilles med Skriften, ja får ofte forkjørsrett, når Bibelens ord kolliderer med hva folk flest opplever fornuftig.

Skriftens eget vitnesbyrd om at den formidler åpenbaring, får trange kår der hvor fornuft og erfaring råder grunnen. – Vi skal ikke stikke under en stol at det er mange krevende spørsmål å hanskes med. Og vi skal være ydmyke i møte med dem som bærer med seg både tunge erfaringer og krevende spørsmål.

Men først og fremst skal vi være glade og frimodige når vi forankrer troen i Jesu gjerning og Bibelens ord. Så spør du meg om jeg mener femhundreårsjubileet for reformasjonen, er verd å feire, er svaret et rungendeja.