NLM sett fra sidelinjen

Det siste året har vi kunnet lese et utall av artikler, kronikker og leserinnlegg omkring varslene i NLM. Organisasjonens ledelse synes nå å mene at man er ferdig med prosessene. Man har behandlet varsler-sakene og et eksternt kontrollutvalg har konkludert.

Sakenes egenart tilsier at man ikke kan gå ut med innholdet i konklusjonene, bortsett fra at man har tatt lærdom. Men hvilken lærdom har man tatt?

Man har ikke lykkes med å skape fred.

Hvem er egentlig i posisjon til å hevde at problemet nå er motparten som ikke vil godta en konklusjon? Hvem er nøytral? Hvem er den rette til å si at nå kan vi gå videre? Her handler det om mange saker og et stort antall mennesker.

At det ikke er skapt fred burde være til ettertanke for de som sitter med ansvaret for kulturen – og vitnesbyrdet – til organisasjonen.

Jeg er ikke medlem eller aktiv i NLM. Men jeg undrer meg over det jeg opplever som et autoritært språk, hvor det henvises til formaliteter og jus. Det kommer mange unnskyldninger fra dem som sitter med en eller annen form for ansvar, og samtidig finner jeg få genuine beklagelser. Hvorfor er det så lite erkjennelse og imøtekommenhet?

Tankene går til konflikter mellom foreldre og barn, uten sammenligning for øvrig. Assosiasjonen gjelder maktforholdet. Barn har grunn til å forvente mildhet og forståelse fra foreldre. De kan forvente at man går en ekstra mil – fordi det er så viktig at relasjonen skal være god.

Fra kristne foreldre bør barn få høre en oppriktig bønn om tilgivelse, hvis det er grunn til det. Men mange foreldre tåler ikke å høre hva de har gjort feil. Det er bare det at så lenge barna føler seg såret, så er de faktisk såret.

Vonde følelser kan ikke argumenteres bort av den eller de som har forårsaket dem. Det må ydmykhet til, og et helhjertet oppgjør, kanskje også oppklaring av misforståelser.

Hvordan anbefaler man at familiekonflikter løses?

Hvis begge parter er villige, setter man seg ned og snakker sammen. Ofte vil man ikke klare å gjennomføre denne samtalen fordi følelsene er sterke og kan ta overhånd. Derfor må det et spesielt grep til.

Hvis foreldre og barn virkelig ønsker å løse en konfliktfylt situasjon, kan de ha en nøytral tredjeperson til å styre samtalen. En avgjørende forutsetning er at denne personen kommer utenfra og er fullstendig nøytral.

Det finnes mange fagpersoner med slik meklingskompetanse.

Jeg har ventet og håpet at noen fra ledelsen i NLM skulle skrive i avisen at de inviterer til samtale, eventuelt samtale på nytt hvis det har vært samtaler før.

Har det vært dialog under faglig ledelse mellom generalsekretæren og dem som bærer på vonde erfaringer?

Det ville gi en mulighet både til dypere innsikt i sakene, innsikt i egne reaksjoner og, til sist, innsikt i hvordan man kan parkere det som har vært vondt og gå videre.

Dette kan, med riktig motivasjon, rense luften og redde omdømmet til NLM. Det vil ta tid, men har man råd til å la være?