Når vil Nord-Korea åpnes?

Nordkoreanere flest lever uvitende om evangeliet. Og om noe ikke skjer, vil de leve et helt liv uten å noen gang få mulighet til å høre det vi mener er verdens beste nyheter.

I disse dager viser NRK en dramatisk dokumentarserie i tre deler om den danske kokken Ulrich Larsen, som på eget initiativ infiltrerte en europeisk-nordkoreansk vennskapsgruppe med base i Spania.

Dette førte ham til forhandlingsbordet med nordkoreanske representanter, hvor avtaler om illegal våpenproduksjon og narkotikatrafikk ble undertegnet med skruppelløse og korrupte aktører fra ulike land i verden.

Filmen er både severdig og spennende. Samtidig reiser den også flere spørsmål. Det viktigste spørsmålet handler nok om troverdighet – et spørsmål jeg ikke har kompetanse til å mene noe om.

Dokumentarfilmen gir uansett et unikt, dog meget begrenset, innsyn i en stat som vi egentlig vet ganske lite om.

Jeg tror Nord-Korea kommer til å åpnes opp. Ingen vet selvsagt når det vil skje. Vi vet heller ikke om det vil skje plutselig eller skje gradvis.

Men over tid er det umulig for en bitteliten overklasse å holde et helt folk «fanget» innenfor landegrenser på måten Kim-dynastiet har gjort – og fremdeles gjør. Før eller siden vil grensene åpnes.

Hva vil da skje? Det vet ingen. Er det aktuelt med en gjenforening mellom Nord- og Sør-Korea? Mange kristne ber om dette. Men det finnes også sterke krefter i Sør-Korea som ikke ønsker dette.

Utfordringene som fulgte gjenforeningsprosessen mellom DDR og Vest-Tyskland for 30 år siden, vil ikke kunne sammenlignes med utfordringene Korea eventuelt vil erfare.

Faktisk er forskjellene på Nord-Korea og Sør-Korea så store at det må et mirakel til for at det skal kunne skje.

Landets hovedstad, Pyongyang, opplevde en gjennomgripende kristen vekkelse i 1907. Byen ble da kjent som Østens Jerusalem, og i 1945 bodde 70 prosent av Koreas kristne i Nord-Korea.

Det hevdes at hele 17 prosent av landets befolkning i nord da var kristne. Kort tid etter andre verdenskrig ble landet delt i to, og nesten alle kristne i Nord-Korea flyktet til Sør-Korea.

Bare 5 prosent av de kristne i nord ble værende. Siden den gang har de vært utsatt for sterk forfølgelse, hvor et ukjent antall har blitt internert i arbeidsleirer eller drept for sin tro.

Pyongyang har fire offisielle kirker, hvor blant annet etterkommerne av de som var kristne før Den andre verdenskrig har lov til å samles til gudstjeneste. Disse kirkene er selvfølgelig underlagt streng sensur, og mange mener at gudstjenestene er et skuespill for å portrettere en religionsfrihet som ikke finnes.

Nord-Korea har definitivt alt annet enn religionsfrihet. Samtidig tror jeg ikke vi skal være så raske med å felle dom over hva som bor i hjertene til de som tilhører disse kirkene.

Det fortelles også om illegale fellesskap av kristne i Nord-Korea. De jeg kjenner med førstehåndskjennskap til Nord-Korea, vet svært lite eller ingenting om disse illegale kirkene.

Først og fremst er det for farlig for lokale kristne å ha kontakt med utlendinger, og derfor har ikke mine kontakter etablert slike relasjoner. Det stilles også spørsmål ved anslagene som gjøres av velmenende kristne i Vesten over hvor mange troende som finnes i disse fellesskapene.

Noen hevder at det finnes mellom 200 000 og 300 000 kristne i landet, hvor de aller, aller fleste tilhører de illegale fellesskapene. Jeg mener det er nærmest umulig å gjøre et slikt anslag, og tenker at antallet er betydelig overdrevet.

I mange år har kristne organisasjoner og kirker drevet arbeid på den kinesiske grensen til Nord-Korea.

Det finnes utstrakt illegal virksomhet av ulikt slag på grensen, og mange nordkoreanere krysser grensen regelmessig, for blant annet å kjøpe varer som selges på det svarte markedet som finnes i landet.

Fra arbeidet i Kina finnes det mange historier om hvordan nordkoreanere har kommet til tro på Jesus, etter å ha kommet i kontakt med kristne på den kinesiske siden.

Nordkoreanere flest lever uvitende om evangeliet. Og om noe ikke skjer, vil de leve et helt liv uten å noen gang få mulighet til å høre det vi mener er verdens beste nyheter.

Derfor håper jeg mange vil ta seg tid til å se på dokumentarserien på NRK, og la den spore til bønn for dette mystiske, mytebefengte og veldig vakre landet vi egentlig vet så lite om.