PROTESTERER: En jente fra uigurfolket demonsterer med en tegning som illustrerer hvordan Kina fortærer uigurenes kultur i Xinjiang. Bildet ble tatt i Tyrkia i sommer.

Når uigurer hopper av

80 uigurer har søkt asyl i Norge i september. De er redde for å ende opp i Kinas omskoleringsleirer.

Uigurene har bodd i Tyrkia, men er livredde for å bli sendt tilbake til Kina. Derfor kjøpte de billetter til en Norwegian-rute mellom Tyrkia og Serbia som har en mellomlanding i Oslo. Der hoppet de av.

Det er ikke bare i Norge uigurer har hoppet av. Uigur og fribyforfatter i Bergen, Weli Ayup, sier til Dagen at han kjenner til at uigurer også har flyktet til Nederland, Sveits, Finland og Tyskland.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det muslimske uigurfolket kommer fra et område nordvest i Kina som tilsvarer provinsen Xinjiang. Selv omtaler uigurene dette området, som ligger langs den eldgamle Silkeveien, som Øst-Turkestan. De tilhører den tyrkiske språkgruppen, og mange uigurer har slått seg ned i nabolandene i Sentral-Asia og Tyrkia.

Det er flere år siden de første ryktene begynte å svirre. Uigurer i Kasakhstan og andre land i Sentral-Asia fikk ikke kontakt med slektninger i Kina. Uigurer som reiste på besøk til Kina, kom ikke tilbake. Hva var det som var galt?

Så fikk ryktene mer kjøtt på beina. Det ble hvisket om at det fantes leirer i Xinjiang, der uigurer ble internert og forsøkt omskolert. Det hørtes for utrolig ut. Så ille kunne det vel ikke være?

Det var verre. Mye verre.

Flere detaljer fortsatte å sive ut. Det ble blant annet kjent at uigurer brukes til tvangsarbeid. I fjor sommer krevde over 200 organisasjoner at internasjonal klesindustri kutter alle bånd til slaveriet som Kina utsetter uigurene for. Stefanusalliansen var en av underskriverne.

Magasinet Bitter Winter meldte dessuten at uigurer under pandemien ble tvunget til å overta arbeid på fabrikker, der kinesere var sendt hjem for å unngå smitte. «Slik brukar det kinesiske regimet ei forfølgd folkegruppe for å halda hjula i gang under pandemien», slo Johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen, fast.

Kina viser for all verden at de mener den ene gruppens liv har verdi, mens den andre kan ofres.

I mars i år kom resultatet fra en uavhengig gransking av anklager om folkemord i Xinjang, utført ved tenketanken the Newlines Institute for Strategy and Policy i Washington.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et 50-talls eksperter på folkerett slo ifølge CNN fast at Kina har brutt hver eneste bestemmelse i FNs folkemordkonvensjon. Konklusjonen var klar: Kina har ansvar for et pågående folkemord mot uigurene.

Ifølge det amerikanske utenriksdepartementet er det grunn til å tro at opp mot to millioner uigurer og andre muslimske minoriteter er plassert i et omfattende nettverk med forvaringssentre. Tidligere fanger forteller om indoktrinering, seksuelle overgrep og tvangssterilisering.

I juni i år kom Amnesty International med en ny rapport. «Like we were enemies in a war» (som om vi var fiender i krig) lød tittelen.

Og det er nettopp dette som er Kinas påskudd: Landets muslimske minoriteter som etniske uigurer, kasakker, hui, kirgisere, usbekere og tajiker er utpekt som fiender av landet de bor i. Under påskudd av å føre en kamp mot terror, driver Kina en massiv kampanje for å gjøre kinesere av de muslimske minoritetene og tvinge dem til å fornekte sin egen tro, kultur og språk.

De omtales som paranoide av frykt. Frykten har en årsak.

Også i Amnesty-rapporten forteller tidligere fanger om internering, tortur, hjernevasking og invaderende overvåkning. Uigurer tvinges til å ta avstand fra språket, kulturen og troen sin.

Å snakke om overgrepene i Xinjiang har sin pris. Igjen er det det anerkjente trosfrihetsmagasinet Bitter Winter som er kilden. De skrev denne uken om hvordan slektninger i Kina straffes når uigurske flyktninger snakker om overgrepene i Xinjiang. De skriver også om uigurer i utlandet som lever «halve liv», i frykt for hva som kan skje med sine nærmeste i hjemlandet.

Fribyforfatter Weli Ayup beskriver uigurer i Tyrkia, som frykter å bli deportert til Kina, som «nærmest paranoide av frykt». Denne frykten har en årsak.

Uigurene lider, og lidelsen er etter hvert svært godt dokumentert. Alt tyder på at det pågår et folkemord i Xinjiang. Norske innvandringsmyndigheter skal vite hva de gjør, når de bestemmer fremtiden til uigurene som hoppet av. De bør få bli i Norge.