Når nissen flytter med på lasset

Det er ikke så greit å være menneske, men det er sannelig ikke så greit å være katolikk heller.

Souvenirbutikkene ved Petersplassen bugner av gipsfigurer av en pave med stivt og vennlig blikk. Men ikke alle hans undersotter er like begeistret for utviklingen under den argentinske kirkelederen med åpenhet og enkelhet som kjerneverdier.

Pave Frans var knapt innsatt før han tok sine første oppsiktsvekkende symbolske skritt: Bonuser til ansatte i Vatikanet ble inndratt og penger omfordelt til veldedige formål. En biskop ble suspendert etter kostbar oppussing av bispegården, og paven selv ville ikke lenger kalle seg Monsignore. Som den første pave på over hundre år bor han ikke i Vatikanpalasset, men i internathuset hvor han sammen med de andre kardinalene ble innlosjert under pavevalget. Han spiser og har andakt sammen med de andre i losjehuset.

Navnet Frans forplikter, og nyepaven vil lære som han lever: Mest mulig enkelt og minst mulig prangende. Om sitt store forbilde, Frans av Asissi, sier han: «Han bragte kristendommen den idé å sette fattigdom opp mot luksus, stolthet og forfengelighet hos de sivile og kirkelige myndigheter på den tiden. Han endret historien.» Om kardinalverdigheten sier pave Frans at den hverken er ren ærespris eller en dekorasjon. Kardinalene er en del av kirken, ikke et kongelig hoff.

Frans vil bringe kirken tilbake til sine røtter, gudsfrykt med nøysomhet skal på dagsorden. Store omorganiseringer i Den romerske kurie, kirkens sentraladministrasjon, følger samme mønster, og ingen kan føle seg trygg på sine posisjoner.

Eller som en slagferdig britisk kommentator sier det: Den katolske kirke holder seg nå med en pave som ikke liker at kardinaler kler seg som juletrær.

I en kirkelig tradisjon preget av pomp og prakt og kniving om posisjoner er pavens retoriske og organisatoriske grep langt mer kontroversielle enn en gjennomsnittlig norsk protestant kan forestille seg. Pave Frans har vingeklippet mektige kirketopper og hisset på seg folk langt opp i det kirkelige hierarki, men framstår som uanfektet og uredd i møte med kritikken. Så har han også sjarmert verdenspressen i senk. Ikke hvem som helst blir kåret til «Årets person» i Time Magazine. Selv har jeg opplevd pave Frans på syv-åtte meters hold i folkehavet på Petersplassen. Utstrålingen og varmen i blikket var formidabel.

Mer vanskelig blir det for mange troende når endringene også berører kirkens tro og lære. Frans var knapt blitt varm i pavetrøyen før han begynte å ordlegge seg om homofile på en måte som skapte overskrifter. I tidens store symbolsak var det lite som tyder på at samlivslæren var i fritt fall, men med Frans kom en språkbruk som til da hadde vært høyst uvanlig på pavestolen. I oktober la 200 biskoper i familiesynoden fram et dokumentet hvor det heter at homofile har «gaver og kvaliteter å tilby det kristne samfunnet.»

Kanskje ikke så mye å hisse seg opp over, for dette kunne vel generalsekretærene i Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet også sagt på en godværsdag? Men blant konservative katolikker er signalene mottatt med stor misnøye, for hvor fører dette hen? Er det bare første skritt på vei mot nye posisjoner i samlivsetikken? Skal også Den katolske kirke åpne for debatter som tidligere har ridd protestantiske kirker som en mare de siste 20 årene?

I engelske The Telegraph forteller kommentator Tim Stanley om en kamerat som for noen når siden meldte overgang til Roma. Han forlot Church of England for å «unnslippe alt rotet.» «Med rot mente han usikkerheten, mangelen på stabilitetet og trusselen om endeløse forandringer,» skriver Stanley. Norske konvertitter med statskirkefrustrasjon i ryggsekken vil kanskje kjenne seg igjen i engelskmannens opplevelse.

Pave Frans har valgt en oppsiktsvekkende åpenhet også i de mest betente spørsmålene kirken har å stri med. Og kanskje har de et poeng, de som nå finner grunn til å minne om at det er slik de fleste forandringer begynner. Derfor er det kanskje ikke så greit å være for eksempel katolsk eks-lutheraner og oppdage at nissen har flyttet med på lasset. Den trygge havn i Roma er plutselig ikke så trygg lenger?

På tampen av en høst preget av overskrifter om borgerkrigsligende tilstander i Den katolske kirke, kommer den norske konvertitten Ola Tjørhom med bok hvor han anklager sitt nye kirkesamfunn for manglende evne til fornyelse. I motsetning til de fryktsomme tradisjonalister, som Tjørhom tidligere har omtalt som «betongkatolikker», frykter han at det blir «veldig mye snakk og mindre handling» hos den nye paven.» Trolig skal det mer til enn en liberal professorstemme fra Rogaland for å berolige dem som pave Frans har tatt nattesøvnen fra.