Når mørket møter lys: Lussi, Lucia og Lukas

Etter det som ble regnet som årets lengste og mørkeste natt, våkner vi i dag opp til 13. desember. Ifølge folketroen var Lussi Langnatt ute på tokt denne natten. Hun ble sett på som en skummel skapning som herjet i mørket på jakt etter døde sjeler og overnaturlige vesener. Folk holdt seg derfor innendørs, pyntet i herdig til jul og malte kors med tjære på husene for å holde onde krefter borte. 

Selve dagen i dag er opprinnelig til minne om den katolske helgenen Lucia, som levde rundt 280-tallet og som ble drept for sin kristne tro. Man antar at hun var omkring 20 år da hun døde, og 13. desember markeres hennes dødsdag. 

Dagens feiring inneholder en blanding av både Lussi og Lucia, med Luciatog og lussekatter i barnehager, skoler, på arbeidsplasser og i hjemmene. Sagnet forteller at Lucia døde med et lys i hånden. Lysene vi tenner i dag er til minne om henne og om vårt kristne håp: Jesus Kristus, som kom inn i vår verden som et lys i mørket. 

I Johannes 8, vers 12 sier Jesus til folket: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» 

Jesus er verdens lys, og han er vårt lys inn i alt vi ikke ser, forstår eller skjønner – inn i alt som virker mørkt, dunkelt og truende. Jesus kan også skinne sitt lys gjennom oss, og vi kan få gi hans lys videre til dem vi møter. 

Vi har en sønn som heter Lukas, og navnet kommer blant annet fra Lucia, som stammer fra det latinske ordet lux, som betyr lys. Denne høsten er Lukas i førstegangstjeneste i militæret. Vi har hatt mange samtaler om hva det innebærer, både av ansvar og utfordringer. Han har hele veien vært bevisst og sikker i sin sak: Han vil ta dette ansvaret og tjene landet som soldat dette året. 

At verden og Europa tegner et mer usikkert bilde i dag enn for bare noen få år siden, gjør at vi som foreldre av og til kjenner en klump i magen. Et av befalet sa til dem at de er et spesielt kull. De blir trent i fredstid, men aldri siden forrige verdenskrig har vi vært så nære potensielle nye kriger. Vi som foreldre får håpe og be om at de aldri skal måtte ta i bruk det de nå lærer som soldater. 

Jesus er verdens lys, og han er vårt lys inn i alt vi ikke ser.

Lukas har en Snapchat-gruppe hvor han forteller om hverdagen og soldatlivet, både ute i felt og i leir. En lørdagskveld fikk vi en spesiell oppdatering fra ham. 

Denne måtte jeg lese flere ganger, og den ga ikke en klump i magen, men en klump i halsen. Han fortalte om en spesiell vinterkveld for en gruppe soldater rundt et bål under felttrening: 

«Hei! Har forresten bestått kurset! Syk digg å være ferdig! Nå venter to uker til i felt. Noe som var utrolig kos var at jeg fikk be for alle gutta på kurset! I går kveld satt vi rundt bålet – det var dagen før vi skulle ta prøvene. Så spurte flere om vi kunne ta en bønn. Var litt kødd i starten, men de ble seriøse og ville faktisk be. Så da endte jeg opp med å be for 10 stykker rundt bålet! Sykt spesielt og veldig kult å være med på! Det var flere som kom bort dagen etter og sa at bønnen ga dem en trygghet.» 

Før han ba, ville han sjekke om de mente alvor. Han spurte derfor om de ville reise seg, folde hendene og lukke øynene. Det ville de. Alle som satt rundt bålet reiste seg, foldet hendene og lukket øynene, klare til å imot bønnen. Da ba Lukas for dem. Da han var ferdig, var det til og med en som spurte om han kunne be litt mer – for de neste ukene som lå foran dem ute i felt. 

Ingen av soldatene han ba for den kvelden var kristne, og jeg vet ikke om noen av dem har opplevd å bli bedt for før. Men kanskje ble bønnen og ordene fra Lukas et lys i mørket for en sliten gjeng soldater i førstegangstjeneste denne vinternatta. Det ble i alle fall sterkt både for Lukas og for oss. Vi fortsetter å be for dem og for andre – at de skal få oppleve mer av ham som er kilden til livets lys, og som kan frigjøre oss fra mørket i og rundt oss: Jesus Kristus. Det vil jeg tenne et lys for i dag!