Når mennesket får det siste ordet

I min forrige kronikk tok jeg utgangspunkt i sure 5,21, hvor Moses sier til Israels barn at de skal gå inn i det hellige landet Allah har bestemt for dem. Khadija Owdahs «Koranen alene» ble prøvd mot ordlyden og klassiske kommentarer. Men verset åpner et større spørsmål: Hva skjer når en senere religiøs forståelse overtar retten til å bestemme hva tidligere åpenbaring egentlig har sagt?

Spørsmålet berører både islams fortelling om tiden før Muhammed og kristenhetens møte med sin egen samtid. Koranen og Bibelen er ikke uttrykk for den samme Gud eller åpenbaring. Det felles ligger i autoritetsproblemet: Kan mennesket omdefinere teksten og samtidig hevde at det er teksten det følger?

Islam og historien før Muhammed