Når fortellingen blir virkelighet

Mange troende legger vekt på at fortellingene i Det gamle testamente må forstås bokstavelig. Skapelsesberetningen leses som en naturvitenskapelig rapport, og lovgivningen på Sinai som en historisk nedtegnelse. Da melder spørsmålet seg om troen står og faller med at hendelsene fant sted slik de er beskrevet. For å svare må vi se på hvordan menneskelig erkjennelse fungerer, og hvordan Gud åpenbarer seg.

Menneskets møte med virkeligheten er aldri umiddelbart. Øyet mottar lysimpulser, øret mottar lydbølger og hjernen vil ut ifra dette tolke og danne mening. Når vi hører en fortelling, skjer det samme. Vi mottar ord og skaper forståelse. Mellom hendelsen og vår bevissthet ligger alltid et tolkningsrom. Dermed er forskjellen mellom å oppleve og å høre om en hendelse mindre enn vi tror. Begge former vår virkelighetsforståelse, vår tro og våre handlinger.

Her ligger et teologisk poeng. Hvis Gud vil åpenbare sin vilje, kan han la en hendelse skje og få den nedtegnet, eller inspirere mennesker til å skrive en fortelling som uttrykker hans budskap. I begge tilfeller mottar vi Guds ord, og dette ordet skaper virkelighet i oss. Troens liv avhenger derfor ikke av at alt skjedde nøyaktig slik teksten beskriver, men av at Gud taler gjennom fortellingen.