Når en diktator inviterer til lek

Søndag sluttet tidenes første Europaleker i Aserbajdsjan. Det viktigste er ikke å vinne, men å delta, heter det i et ordtak. Gjelder påstanden også for deltakelse i undertrykkende regimer som dette, spør Dagen på lederplass.

Deltakelse i idrettsarrangementer i land med et slett menneskerettighetsrykte er en krevende balanseøvelse. Å bli tildelt et stort, internasjonalt mesterskap gir enorm prestisje og ditto inntekter for vertslandet.

Det er ikke uten grunn at enkelte land var villige til å betale vanvittige beløp i bestikkelse til FIFA-pampene for å få fotball-VM. Fra situasjon til situasjon må Norge vurdere om det er mulig å delta med integriteten i behold.

LES: Platini-nei til palestinerne

Bare én gang har vi boikottet et OL. Det skjedde i 1980 da 64 vestlige land uteble fra sommer-OL i Moskva på grunn av Sovjets invasjon i Afghanistan. Andre ganger burde vi sagt nei. I etterpåklokskapens lys virker det underlig at Norge deltok i Hitlers propagandasirkus i Berlin i 1936.

Fotball-VM i Qatar i 2022 er et mesterskap der Norge på nytt bør skygge banen. Den internasjonale fagbevegelsen anslår at over 4000 fremmedarbeidere vil dø i Qatar før den første VM-kampen er spilt. Det er avdekket fryktelige arbeidsforhold, overgrep og slavekontrakter.

Før Europalekene i Aserbajdsjan sa den nye idrettspresidenten, Tom Tvedt, ifølge VG at «jeg og norsk idrett er for deltakelse og dialog og imot boikott». Vi merker oss at heller ikke organisasjoner som har fulgt regimet tett, som Amnesty og Helsingforskomiteen, har oppfordret til boikott. Amnesty ser heller dialog som et viktig virkemiddel for å sette menneskerettigheter på dagsorden.

Et stort mesterskap er nemlig en gyllen anledning til å rette søkelys mot kritikkverdige forhold. President Ilham Aliyev har brukt milliarder av kroner på ekstravagante internasjonale arrangementer for å promotere landet som «moderne, sterkt og demokratisk». Han har gjort sitt ytterste for å slå ned opposisjonen og skape en kritikkfri sone rundt arrangementet.

Likevel er det nettopp på grunn av disse lekene rettet økt oppmerksomhet rundt forholdene i Aserbajdsjan. Og det som da er blitt avdekket, er slett ikke bra.

«Det er et terrorregime. Folk er redd hele tiden», sier en kilde til Amnesty. Journalister, politikere, advokater og aktivister er blitt angrepet, fengslet og torturert i oppkjøringen til Europalekene.

Ifølge Helsingforskomiteen sitter det 80 politiske fanger i landets fengsler. De har ingen demokratiske valg og blir styrt av én mektig familie. Regimet har heller ikke videre respekt for trosfriheten. Slik vi også ser det i mange andre post-kommunistiske land, gjør stadig nye reguleringer og innstramminger at kirker mister registreringen sin og tvinges til å gå under jorden. Hvis de oppdages, risikerer de store bøter.

Vi har respekt for idrettspresidentens prinsipp om deltakelse og dialog – forutsatt at man virkelig bruker anledningen til å ta opp krevende spørsmål. Gjør man ikke dét, er det fort gjort at man ender opp med å legitimere diktatorer som bruser med fjærene.

For vi kommer ikke bort fra at toppidrett er politikk på høyt plan. Det så vi blant annet da Putin først var vert for verdens statsledere under OL i Sotsji, og så, bare noen uker etter gikk inn i Ukraina.