Når du har det vondt

Det er den 15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. 

Det er mannen min som roper «Ragnhild!» på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: «Noen dør.» Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.

Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Jeg har aldri noen gang takket Gud så mye som jeg gjorde de neste 32 døgnene på brannskadeavdelingen på Haukeland. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen.

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første er takknemligheten.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, Han som bærer gjennom alt. «Den lidende Kristus», Han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse å bli båret av de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg.

Når sognepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament, er det som om Jesus selv kommer på besøk. Mor Teresa-søstrene kommer med nattverden til meg fem ganger. «We bring you Jesus», sier de – og det gjør de.

Alltid kommer de uventet, med guddommelig timing – alltid når jeg trenger det aller mest. Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme, Kirken, som bar meg.

23 dager etter brannen var jeg fortsatt innlagt og skulle gjennom operasjonsrunde nummer tre. Det er på slike tidspunkt du får en virkelighetssjekk på forkynnelsen din. Det er ingen vits i å skrive andakter hvis de ikke holder i møte med livet. Så jeg fant fram en andakt jeg hadde skrevet noen år tidligere: «Når du har det vondt». Kunne den bestå ildprøven på brannskadeavdelingen? Jeg holdt pusten, leste og pustet lettet ut: «Ja. Dette kan jeg stå inne for – av hele mitt hjerte og med hele min tredjegradsforbrenning.» Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.

Vær så god, her har du andakten «Når du har det vondt»: På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»

Her har Gud satt spor etter seg

Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?

Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44,24).

Salmenes bok er en skattkiste for den som har det vondt: «Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.»

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der. 

Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.

Dette var ordene som besto ildprøven. Jeg skal ikke late som det høyre beinet mitt ser så bra ut i dag, men jeg skammer meg ikke. Arrene minner meg om at jeg overlevde – at vi lever alle sammen, som ved et under. De er spor etter en levende Gud som fortsatt helbreder. Spor som sier: Her har Gud vært.

«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16) Amen.